Bergverksarbeidet var forferdelig, og de ansattes eneste privilegium var sykelønns– og pensjonsordningen med halv lønn. De som arbeidet i selve Kongsberg, hadde en arbeidsdag fra kl 4 morgen til kl 17, med innlagte hvilepauser. Lørdag var arbeidsdagen en time kortere. Morgenskiftet utenfor byen begynte kl 5:30, eller kl 6 i gruver som lå lenger fra byen. Noen måtte stå opp kl 3 om natten for å rekke frem til morgenskiftet. Nisten lå i lommen, på ryggen hang en kagge med tynt øl.

Arbeideren bar med seg hakke og fakkel. Bruddet kunne befinne seg flere hundre meter nede i fuktige, iskalde sjakter, en voldsom overgang når arbeideren ofte hadde gått seg varm og svett. Arbeidsulykker skjedde ukentlig. Stiger raste sammen så arbeiderne falt ned.

Når heisanordningene raste sammen, styrtet digre malmtønner nedover og ramte arbeiderne med ødeleggende kraft. De fleste ulykker skjedde under selve malmbrytingen, iblant ved sprengning, der folk ble ramt av løse blokker, eller ladningen gikk av for tidlig, som da kruttsekken på ryggen av en arbeider ble antent og sprengte ham i filler.

En skyteulykke kostet en mann en fot og en arm og begge øynene, slik at han måtte ledes omkring i byen av barna sine. Brytingen kunne også skje ved oppvarming, der et kraftig bål ble tent inn mot klippen. Når denne var glohet, måtte arbeiderne hakke løs så mye masse som mulig før steinen kjølnet.

Bålet reduserte oksygenet ytterligere i den allerede dårlige luften som også var tykk av røyk og støv. Rosted skrev at bergmennene hostet opp noe som lignet bek eller tjære, og utviklet symptomer som lar seg gjenkjenne som lungekreft, silikose, kronisk bronkitt og kanskje tuberkulose.

Tørsten kunne også drive arbeidere til å drikke av det skadelige, sterkt mineralholdige vannet som rant fra bruddene. Morgenskiftet var over i totiden, og ettermiddagsskiftet holdt på til noe over midnatt. Berglegen hadde to timer hver morgen avsatt til å undersøke sykdom og skader hos arbeiderne. Arbeidere med lettere luftveissykdommer fikk utlevert «ståsedler» som ikke tillot sykefravær, men ga rett til en viss mengde gratis medisin. De sengeliggende mottok «kranksedler», men fikk samtidig lønnen halvert, slik at dette var siste utvei. Kongsbergs sykehus hadde bare 5-10 sengeplasser, reservert for gamle, fattige, kronisk syke og folk med kjønnssykdommer.^[4]

Hvem var arbeiderne?

• Bergmennene: Dette var hovedgruppen av gruvearbeidere. De jobbet fysisk med å bryte ut sølvmalmen ved hjelp av hakker, bor og sprengstoff. Mange var lokale bønder som jobbet i gruvene som en tilleggsinntekt.
• Pukkere: Disse arbeiderne knuste stein for å skille ut sølvmalmen fra bergarten.
• Vannpumpearbeidere: Gruvene hadde et omfattende system av vannhjul og pumper for å holde vannet unna, og det krevde egne arbeidere for å vedlikeholde disse.
• Smeder og håndverkere: Det var mange smeder, snekkere og mekanikere ansatt for å reparere verktøy og vedlikeholde utstyret.
• Barn og unge: Noen barn og unge jobbet i gruvene, spesielt med lettere oppgaver som transport av malm.

Arbeidsforhold og utfordringer

• Arbeidet var ekstremt tungt og farlig. Gruvegangene var trange, og ras var en konstant trussel.
• Temperaturen i de dype gruvesjaktene kunne være både iskald og klam.
• De eldste gruvene ble drevet med håndkraft og enkle verktøy, mens senere teknologi som dynamitt og dampmaskiner gjorde arbeidet mer effektivt, men fortsatt farlig.
• Arbeiderne var ofte utsatt for sykdommer, som silikose fra steinstøv og andre luftveisplager.

Levevilkår og samfunn

• Gruvearbeiderne fikk en viss sosial status og bedre lønn enn mange bønder, men levevilkårene var harde.
• Kongsberg utviklet seg til en egen gruveby med skoler, kirker og boliger for arbeiderne.
• Det ble etablert et eget bergverksakademi (Bergseminaret) i 1757, som var Norges første tekniske utdanningsinstitusjon.
• Gruvearbeiderne utviklet sin egen kultur og sterke fellesskap, ofte knyttet til bergmannstradisjoner og ritualer.

Enkepensjon fra Kongsberg Sølvgruver ble gitt til etterlatte ektefeller av gruvearbeidere, spesielt de som hadde omkommet i gruvene eller arbeidet der i mange år.

Hvem fikk enkepensjon?

• Enker etter gruvearbeidere: Hvis en gruvearbeider døde som følge av arbeidsulykker eller sykdommer relatert til gruvearbeid, kunne hans enke få en viss økonomisk støtte.
• Enker etter høytstående bergverksansatte: Tjenestemenn, ingeniører og andre høyt rangerte ansatte kunne ha rett til pensjon for sine etterlatte.
• Behovsprøvd støtte: I noen tilfeller fikk også enker som var i økonomisk nød, en form for støtte, men beløpet var ofte lite.

Hvordan fungerte pensjonsordningen?

• Sølvverket hadde et eget økonomisk system der en del av overskuddet gikk til sosial velferd, inkludert pensjoner.
• Enkepensjonen var ikke en garanti for alle enker – det var ofte opp til sølvverkets ledelse og statlige myndigheter å vurdere hvem som fikk støtte.
• Støtten var vanligvis lav, og mange enker måtte supplere med arbeid eller hjelp fra familien.

Bergmannsenkenes liv

• Mange enker måtte ta seg arbeid som veversker, tjenestepiker eller ta imot leieboere for å overleve.
• Noen fikk støtte fra Bergseminaret eller lokale kirker og veldedige organisasjoner.
• Enker med sønner hadde ofte håp om at sønnene kunne få arbeid i gruvene og dermed forsørge familien videre.

Utviklingen av enkepensjon og velferdsordninger ved Kongsberg Sølvgruver

Kongsberg Sølvgruver hadde gjennom tidene ulike ordninger for å ta vare på gruvearbeidernes etterlatte, men disse varierte både i størrelse og hvem som faktisk fikk støtte. Over tid ble systemene mer organiserte, men enker levde ofte i økonomisk usikkerhet.

Tidlige velferdsordninger (1600-1700-tallet)

Da gruvene ble opprettet i 1623 under Kong Christian IV, var det ingen formelle pensjons- eller velferdsordninger.

• Enker og foreldreløse barn måtte klare seg selv, ofte ved å ta arbeid i byen eller få støtte fra familien.
• Noen fikk hjelp fra kirken eller private veldedige donasjoner.
• På slutten av 1600-tallet begynte Sølvverket å gi økonomisk støtte til noen enker, men dette var vilkårlig og basert på behov.

1700-tallet: Mer systematiske ordninger

• På 1700-tallet ble gruvedriften mer organisert, og det ble innført noen sosiale tiltak for arbeiderne og deres familier.
• Enkepensjon ble innført for enker etter høytstående bergverksfolk og noen særlig lojale arbeidere.
• I 1757 ble Bergseminaret opprettet, og med det kom et større fokus på velferdstiltak i gruvesamfunnet.
• På slutten av 1700-tallet ble det også etablert en form for syke- og pensjonskasse, men den omfattet ikke alle arbeidere.

1800-tallet: Økonomiske problemer og sosial støtte

• På 1800-tallet ble Sølvverket mindre lønnsomt, noe som førte til kutt i sosiale ordninger.
• Likevel fantes det støtteordninger for enker, men de var ofte svært lave.
• Mange enker måtte ta arbeid selv, for eksempel som veversker, tjenestepiker eller drive små gårdsbruk.
• På 1830-tallet ble det etablert en mer formell pensjonsordning, men den var hovedsakelig for funksjonærer og ikke vanlige gruvearbeidere.

1900-tallet: Bedre sosiale ordninger, men nedleggelse av gruvene

• På begynnelsen av 1900-tallet kom det nye lover og reformer i Norge som styrket sosiale rettigheter.
• Gruvearbeiderne fikk gradvis bedre lønn og arbeidsvilkår, og det ble lettere for enker å få støtte.
• Da Kongsberg Sølvgruver ble nedlagt i 1958, forsvant også mange av de gamle ordningene, men staten tok mer ansvar for sosial støtte.

Oppsummering

• På 1600-1700-tallet var støtte til enker svært begrenset og uformell.
• På 1800-tallet ble det etablert noen ordninger, men de var ofte små og gjaldt mest funksjonærer.
• På 1900-tallet ble velferdsordningene bedre, men først og fremst som en del av Norges generelle sosialpolitikk.