F. 01.08.1884, d. 01.06.1960

Mormor Ninnis eneste bror.

Kilde: Jon Gunnar Arntzen, Kunnskapsforlaget

Carl Følich Hanssen (f. 8/1-1883, død 6/1-1960, trolig begravet på Vår Frelsers gravlund i Oslo – bisettelsen skjedde fra kapellet der 14/1, var krigsskoleutdannet offiser (1904), tok eksamen ved Den Militære Høyskole 1907 og ved Centralskolen (den senere Statens gymnastikkskole) 1911, og var lærer ved Centralskolen og turninspektør 1911-16, sjef for Feltartilleriets underoffisersskole 1928. Han ble utnevnt til major 1930, oberstløytnant og sjef for 2.bergbatteri 1933, oberst og sjef for Feltartilleriregiment nr. 1 1936-40.

Hanssen var direktør for Pennsylvania New Jersey Shipbuilding Company 1917 og senere adm.direktør for The Pusey and Jones Company, disse selskapene hadde tydeligvis noe med skipsvbygging å gjøre. Han ble 1919 oppnevnt som de norske rederes forhandler ved forhandlingene mellom dem og USAs regjering om erstatning for de norkse skip som USA rekvirerte under den første verdenskrig (til disse hørte bl.a Christopher Hannevigs skip, og forhandlingene, som ble avsluttet med en voldgiftsdom i Haag 1922, fikk sitt etterspill i den etterhvert så berømte «Hannevig-saken», som verserte helt frem til slutten av 1950-årene. Amerikaoppholdet hans ser ut til å ha vært fra 1917 frem til slutten av 1920-årene.

1907-08 og 1911-12 var han president i Norges Fotballforbund, og sekretær i Norges Riksforbund for idrett 1912-1914. Formann Oslo Militære Samfund 1930-33, Bergens Militærforening 1935-36 og formann i Tilsynsrådet for Statens Gymnastikkskole 1937-45. Han ble ridder av 1. klasse av St.Olavs orden 1923, og var ridder (1.kl.) av den svenske Vasaorden, den franske Æreslegionen og den franske ordenen Instruction Publique. Han fikk dessuten en «olympisk medalje» (jeg vet ikke om det er snakk om en regulær deltakermedalje eller en æresmedalje) ved OL i Stockholm 1912.

Hanssen deltok på norsk side i krigshandlingene 1940, men skiftet side og ble medlem av NS høsten 1940. Han overtok ledelsen av Arbeidstjenesten våren 1941, og ble samtidig utnevnt til general. Han ledet AT frem til frigjøringen 1945. I 1947 ble han av Høyesterett idømt 7 års frihetsstraff. Hans biografi finnes i Hvem er Hvem 1938 (biografiene av landssvikdømte ble tatt ut av etterkrigsutgavene) og i Norsk Krigsleksikon 1945-1945 (1995)

Kilde: Aase Sandvik: «Mors eldste bror, Car Frølich Hanssen var offiser. Han var gift med Hans anonsens søster Bertha. De hadde 3 barn, Kåre, Carl og Nils. De to yngste tok sin mors navn da onkel ble stor nazist under krigen. Tante og onkel ble skilt. Onkel Carl giftet seg igjen med Solveig Gregersen. De fikk to døtre sammen; Kikke (Aase) og Gerd. Onkels annen kone døde under krigen – Min onkel Carl var sjef for Arbeidstjenesten under krigen»

————————————-

Avisnotat fra Drammens Tidende i forbindelse med en jubileumsfeiring av freden i 1945. Intervju med Thorolf Dahlin: «Så bar det rundt i byen for å arrestere nazister. – Ble det noen skuddveksling ? – Nei, heldigvis ikke. Det nærmeste jeg kom var da jeg måtte ta ladegrep på Colten og true med å skyte da AT-general CarlFrølich Hansen forsøkte å løpe fra meg da jeg skulle arrestere ham på Øren. Men generalen i Arbeidstjenesten stoppet da han skjønte at det var rett før han ble skutt i bena.»

——————————

Norsk biografisk leksikon:
Offiser og leder av arbeidstjenesten. Foreldre: Sogneprest Nils Eugène Amandus Hanssen (1852–1934; se NBL1, bd. 5) og Elise Kathinka Caspersen (1853–1937). Gift 1) 22.9.1909 med Bertha Anonsen (1880–1962), datter av skipsfører Balthazar Anonsen (f. 1850) og Elise Halvorsen (f. 1858), ekteskapet oppløst 1924; 2) med Solveig Gregersen (død 28.3.1944), datter av Jørgen Gregersen og Augusta Jacobsen.
Carl Frølich Hanssen var leder av Arbeidstjenesten under den tyske okkupasjonen av Norge og en av NS-regimets frontfigurer.
Frølich Hanssen vokste opp i Antwerpen og Kristiania. Etter examen artium 1901 slo han inn på en militær løpebane: Han tok eksamen på Krigsskolen og ble offiser 1904. 1907 gjennomgikk han Den militære høyskole og 1909–11 Den gymnastiske Centralskole, hvor han fortsatte som lærer i noen år. Han tjenestegjorde som offiser i feltartilleriet til 1915 og igjen fra 1923, og fra 1928 var han sjef for dets underoffisersskole. Han ble major 1932, oberstløytnant allerede året etter, og 1936 ble han utnevnt til oberst og sjef for Feltartilleriregiment nr. 1.
Da krigen kom til Norge i april 1940, var Frølich Hanssen syk, men han deltok likevel i felttoget i Østfold og gikk med sine tropper over grensen til Sverige. Samme sommer returnerte han sammen med andre internerte offiserer til Norge.

22. oktober 1940 meldte Frølich Hanssen seg inn i Nasjonal Samling (NS), som nå var blitt landets eneste tillatte parti. Hans videre karriere under krigen kom til å bli dominert av hans engasjement innen Arbeidstjenesten (AT), dvs. organisering og utnyttelse av ungdom til bestemte oppgaver eller tjenester.
    Frølich Hanssen var spesielt interessert i den arbeidstjenesten som Administrasjonsrådet hadde satt i gang sommeren 1940. Da planer om en tvungen arbeidstjeneste ble lansert senere samme år, var han imidlertid ikke blant initiativtakerne til denne. Likevel ble han satt til å lede 1. og 2. arbeidsdistrikt, som kom til å omfatte hele Østlandet. Han ble dermed trukket sterkt inn i forberedelsene til utskriving av mannskaper, som skulle ta til i mai 1941.

Etter at flere av lederne i AT hadde trukket seg, overtok Carl Frølich Hanssen som leder for hele organisasjonen april 1941. Han ble samtidig utnevnt til general. Ett år senere ble han også leder for den nyopprettede Norges Kvinnelige Arbeidstjeneste. På dette tidspunkt var AT allerede nokså sterkt nazifisert, bl.a. med innføring av “tysk hilsen”. Dette skjedde allerede ved årsskiftet 1940/41 og førte til at mange offiserer forlot arbeidstjenesten. Frølich Hanssen valgte som NS-medlem å fortsette. Han overtok også som sjef for tjenestens befalsskole.

Frølich Hanssen kom ikke til å opptre som noen pådriver i nazifiseringen. Selv om han var medlem av partiet, forsøkte han ved flere anledninger å verne arbeidstjenesten mot partipolitisk utnyttelse. Det meste av det arbeid som ble utført av AT var også av relativt uskyldig karakter. Ved noen få anledninger ble det likevel under hans ledelse gjennomført prosjekter for tyskerne. En alvorlig situasjon oppstod under jødeaksjonene høsten 1942, da en AT-sveit ble satt til å assistere politiet. Denne hendelsen skal likevel ha skjedd uten Frølich Hanssens vitende, og han ble heller ikke dømt for dette forholdet under rettsoppgjøret etter krigen.

Frølich Hanssens ledelse av AT var preget av en slags upolitisk profesjonalitet. Som gammel offiser var det først og fremst den faglige og administrative ledelse som opptok ham, og han var ikke i særlig grad involvert i partipolitisk arbeid. Likevel står det fast at Frølich Hanssen med eller mot sin vilje var en av regimets frontfigurer. Blant sine politiske motstandere, på folkemunne og i den illegale presse gikk han ofte under klengenavnet “Frøhans”.

Frølich Hanssen fortsatte i sin stilling til krigens slutt. Han ble arrestert ved frigjøringen og satt i varetekt i flere år før saken mot ham ble endelig avgjort i Høyesterett 1949. Straffen ble satt til 7 års fengsel samt tap av borgerlige rettigheter, og han ble for alltid fradømt stillingen som oberst i armeen. På dette tidspunkt var han 66 år, så han hadde allerede passert den lovbestemte aldersgrense.

I tillegg til sin militære karriere var Frølich Hanssen aktiv i flere idrettsorganisasjoner. Han var president i Norges Fotballforbund 1907–08 og 1911–12, turninspektør i Norges Turn- og Idrætsforbund 1911–16 og sekretær i Norges Riksforbund for Idrett og Norges Olympiske Komité 1912–14.

Fra 1917 var Frølich Hanssen adm. direktør i flere amerikanske skipsverft som tilhørte skipsreder Christoffer Hannevig, og 1919–23 deltok han i Norges forhandlinger med USA om vederlag for den tonnasje som amerikanerne hadde rekvirert under krigen. Oppdraget førte til at han 1923 ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, men ordenen ble tilbakekalt etter krigen.

Kilder og litteratur

• Stud. 1901, 1926, 1951
• biografi i Barth, 1930
• HEH 1938

——————————————–

Kilde: NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på Internet.

Hanssen, Carl Frølich (1883-?), general i feltartilleriet og sjef for Arbeidstjenesten (AT) 1941-45, en av NS-statens øverste embedsmenn.

Etter at kampene i 1940 var over ble daværende oberst Hanssen trukket inn i den krets av høyskoleutdannet befal som sluttet seg til Quisling og ble partimedlem høsten 1940. Våren 1941 overtok han ledelsen av den obligatoriske AT etter at forgjengeren hadde fratrådt i protest mot innføringen av «tysk» hilsen for befalet. Samtidig ble han utnevnt til general, for å «oppdra den norske ungdom i norsk nasjonal ånd til disiplin og samkjensle og til aktelse for det kroppslige arbeid» (forordning 17.4.1941).

Hanssen og hans stabssjef Henrik Birkelund ledet AT på en i hovedsak nøytral og saklig måte. Tyske interesser strakte seg etter institusjonen, særlig SS, som søkte å få gjennom at de årlige AT-leirene skulle brukes som rekruttering til Waffen-SS, men press i denne retning ble motstått.

I dommen over Hanssen i 1947 slås fast at AT i hovedsak arbeidet for norske interesser. Unntak var bare et kortvarig oppdrag av jernbanebygging i Nordland, samt at en sveit av AT ble rekvirert av politiet til hjelp med ettersøkningen etter skyteepisoden på østfoldbanen høsten 1942.

Under rettsoppgjøret ble virksomhet i AT ikke ansett som straffbart, heller ikke for befal, uten at særlige omstendigheter kom i tillegg. Hansen ble ved høyesterettsdom i 1949 idømt 7 års frihetsstraff. I skjerpende retning ble anført at han hadde latt AT pardere ved siden av Hirden, Germanske SS osv, ved flere offentlige NS-anledninger, bl.a. under statsakten på Akershus.

—————————————

Kilde: Swein Wang Christiansen

«Jeg traff Carl Frølich Hanssen i Oslo, jeg tror det var i 1951. Han var lærer i Elektroterapi ved Statens Fysioterapiskole og ferdig med soning. Han ba meg med hjem der det også var en datter som jeg tror ble kalt Kikki, visstnok den yngste og jeg tror egentlig hun het Gerd. Dessverre var han mest opptatt av å snakke om Elektroterapi.
Han ville åpenbart ikke snakke om fortiden.
Dog kan jeg huske min far fortelle at Carl Frølich, i full mundur som sjefen for arbeidstjenesten, helt overraskende kom på døra hjemme hos oss ! De hadde hatt relativt god kontakt med hverandre gjennom førkrigstiden.
Bl.a. fortalte far at Carl Frølich med sin innflytelse, håpet å kunne forhindre at Arbeidstjenestens rekrutter kunne bli sendt til Østronten. Det gikk jo også en del rykter om det i den tiden. Om dette var det eneste motivet er vel noe usikkert.»