«Disponent dømt til å betale 10.000 kroner – Fordi han gikk over til konkurrenten.

«Ved Akers herredsrett er der avsagt dom i en sak som angår forholdet mellem to disponenter i Norsk
Gjærde og Metalldukfabrikk A/S. Disponent Endrerud blev ansattved denne bedrift i 1914 som kontorsjef. I virkeligheten blev han i årene fremover bedriftens merkantileleder. Han undertegnet før sin tiltrédelse en kontrakt hvori han forpliktet sig til ved eventuell fratredelseikke å ta post ved konkurrerende bedrift før tidligst to år efter sin fratreden. Han forpliktet sig også til ikke å arbeide på noen annen forretning mens han var i selskapets tjeneste.
Tiden gikk til 1927 da Gustav Aspelin overtok aksjemajoriteten iselskapet og på generalforsamlingen blev valgt til disponent ved siden av hr. Endrerud. Der opstod nu uoverensstemmelser mellem de to ledere og

20.juni ifjor sender Endrerud inn sin avskjedsansøkning. Han vil fratre straks. Noen dager senere er han ansatt hos en av gjerdefabrikkens konkurrenter som selger. Gjerdefabrikken anla sak og krevde 10 000kroner i erstatning, fordi Endrerud
hadde brutt kontrakten. Endrerud gjorde på sin side gjeldende at han var blitt sjikanert ut av selskapet efter at Aspelin kom inn, og at dette søksmål bare var et ledd i Gjerdefabrikkens langvarige aksjon mot ham. Kontrakten mente han bare gjaldt for den tid han arbeidet som kontorsjef, den måtte falle bort da han blev disponent, aksjonær og styremedlem i selskapet.
Retten dømte imidlertid hr. Endrerud til å betale de 10 000 og sakens omkostninger, 500 kroner. Retten fant ikke at man kunde si at han var blitt sjikanert vekk fra selskapet. Endrerud har nemlig truffet forskjellige disposisjoner i firmaet, som måtte føre til gnidninger og skape splid med de andre ledere.
Da Aspelin kjøpte aksjemajoriteten i fabrikken-.bygget han. på regnskaper han fikk fra Centralbanken og som var opstilt av Endrerud. Det viste sig imidlertid efterhånden senere, at en rekke gjeldsforpliktelser var holdt utenfor regnskapene, således
skattetrekk for arbeiderne ialt 10—12 000 kroner, fabrikkens egne skatter fra flere år tilbake ca. 46 000 kroner, diverse aksepter til et utenlandsk firma for ca. 30 000 kroner. En enkelt kunde hadde sendt blankoaksepter og disse var blitt utfylt slik at på det tidspunkt han skyldte ca.7500 kroner hadde han løpende aksepter for ca. 19 800 kroner.
Ved alt dette er imidlertid å merke, at Endrerud personlig ingen inntekt har hatt i anledning av disse uregel messigheter. Han har selv gjennem årene, endog i de senere år, lånt fabrikken forskjellige beløp.Hvad der imidlertid her sterkt kan
bebreides Endrerud er, at han ikke gjør styret bekient med, at regnskapene i virkeligheten er feilaktige.
Ikke engang sine egne lån til fabrikken nevner han noe om.
Efter dette mener retten at det ikke engang er av betydning om Endrerud sa op frivillig eller blev sagt op.
Styret har hatt grunn til å handle som det gjorde og har rett til å påberope sig sin kontrakt.»