Kilde Hvem er Hvem 1930 – Runeberg Project:

Hanssen Nils Eugene Amandus, fvh sogneprest, Oslo f. 8. okt 1852 i Halden, sønn av underfoged Torbjørn Gustav H. og Clausine Antonette Andersen. Gift 1875 Else Kathinka Caspersen, f. 16. feb. 1853, dtr. av boktrykker i Halden Andreas C. og Emma Wang.
St. 1870, cand. theol. 1874, lærer Halden 1874, pers. kap. Halden 1876, hjelpeprest Trefoldighet Oslo, sjømannsprest Antwerpen 1884, res. kap. Gamle Aker Oslo 1899, sogneprest 1914-23.

Utgitt bøker av religiøs, social og statsøkon. art, bl.a. et verk i 3 bd. om Norge og dets økon. tilstand. Var medl. av Sjømannskomm. av 1892, av Sykeforsikringskomm. av 1894. Offentl. og komm. tillitshverv vedk- det sociale arbeide, folkeforsikring og sykeforsikring. Tatt op arbeidet med gamlehjemssaken og ledet delegeret til forhandl. om felles lovbe-oprettelsen av flere gamlehjem.

Repr. Norge ved intern. kongresser i Paris 1902 og Kjøbenhavn 1904 og vært delegert til forhandl. om felles lovbestøttelse.

Utdrag fra Bacheloroppgave Høyskolen Kristiania 2019 «Eugene Hanssens småhjem – et bærekraftig fellesskap»(ukjent forfatter):

Eugene Hanssens småhjem stod ferdig i 1928, tegnet av arkitekt Harald Petersen.
Byggene ble laget på bestilling fra Eugene Hanssen, sogneprest i Gamle Aker.
Hanssen brydde seg særlig om eldre presteenker, og grunnla derfor småhjemmene,
som siden har vært små boliger for eldre samt et aldershjem. De originale byggene i
engelsk hageby-stil består av 14 små boliger med 5 boenheter per/hus, og et større
bygg hvor aldershjemmet lå, omgitt av en stor hage. Småhjemmene ligger i bydel
Lindern i Oslo, og har naboer som veterinærhøyskolen og Ullevål sykehus. Byggene
er kommunalt listeførte.

Kilde Strategidokument for St.Hanshaugen sogn:

Det sosiale engasjement i tidligere Gamle Aker sokn videreføres av res.kap. og snart sokneprest Eugene Hanssen (1899-1924). Særlig var det gamlehjemsaken som stod i sentrum. I Gamle Aker var han allerede i 1902 med å opprette et gamlehjem etter prinsippet om at alle skulle ha et eget værelse med sine egne møbler. Sammen med stiftsprost Gustav Jensen gjør de etablering av gamlehjem til en kirkelig oppgave, i 1907 innvies Kampens gamlehjem og to år senere i Rosenborggaten. I 1916 kan gamlehjemmet i Geitmyrsveien tas i bruk. Nå bygger både kristelige og humanitære organisasjoner, og snart også kommunen, gamlehjem i Oslo. Stort sett er det Eugene Hansens ideer som følges, ofte leder han også planleggingen – «Eugene Hansens småhjem» ligger fremdeles synlig på Lindern. Han mottok både St. Olavsordenen, Vasaordenen og Leopoldordenen for sitt sosiale arbeid.

Tidsrummet mellem hans Antwerpenophold og hans prestetjenest i Kristiania var – bortset fra endel lærervirksomhet – viet det sociale arbeide. Allerede under sit utenlandsophold blev han klar over kirkens skyld og dens opgave paa det sociale omraade, og mente at kirken her hadde forsømt sin pligt. I kanpen for social retfærdighet burde kirken stille sig i forreste række. Et intenst studium og utprægede evner gjorde ham særlig skikket til banebryter paa det kiekrelig-sociale omraade, hvor han tidlig hadde henledet op,merksomheten paa sig gjennem artikler og siden gjennem hans redaktion av «Hjemmets og arbeiderens vel» og det av ham startede arbeiderblad «Folkets vel».

I 1891 blev han medlem av en departemental komite der skulde utarbeide lovforslag om sundhets- og sikkerhetsforanstaltninger for vore skib og om sjøfolks alderdomsforsikring. Her var han sekretær.

Av den i 1894 opnævnte parlamentariske kommission angaaende invaliditets- og alderdomsforsikring, og den i 1900 nedsatte kommissin angaaende syke- og ulykkesforsikring var han medlem (i den første sekretær, i den siste formand) og utførte her et imponerende arbeid hvis resultater foreligger i fire bind. Kommissionens lovforslag, der tar sigte paa invalideforsikring, omfattende det hele folk, er vedtat av Stortinget.

I 1912 blev han opnævnt som Norges delegerede til en international diplomatisk konferanse i Paris for istandbringelse av en international konvensjon om fattigunderstøttelse. Endelig var han som Regjeringens representant med ved utarbeidelsen av en interskandinavisk ordning hvorved den mellem kommunderne andvndte refusjonspligt ogsaa blev gjort gjældende de skandinaviske land imellem.

Kristiania (Oslo) kommune har gjentagne ganger lagt beslag paa hans insigt og arbeidskraft til fattigvesenets omordning (komite av 1910) og til indførelse av alderdoms- og morspension for byen (komite av 1917)
I den anledning har han utarbeidet statistik med nøie oplysninger om 300 fattigunderstøttede familier i Kristiania, trykt som bilag til vedkommende komitebetænkning. I 1915 nedsatte kommunen dessuten de saakaldte pleiehjemskomite med H. som formand. Pleiehjem, der hvert skulde rumme 100 personer, skulde bygges av kommunen. Det er hans plan. Flere av disse hjem er nu reist.

Tro mot sit principielle syn paa, at det er kirken der har ansvar for sine gamle og nødlidende lemmer, har han ivret for oprettelsen av gamlehjem utgaat fra menigheten selv, og gaat i spidsen for oprettelsen av slike. Indil 1916 var oprettet 4 hjem, derav 2 nybygg.

I 1917 dannedes paa Hś initiativ og ved privat indsamiling forningen «De gamles venner», og ved denne forenings arbeide er nu reist og reises efterhvert en række av hjem paa Adamsstuen, hvora hittil 128 har faat plads. Disse hjem er bygget efter et helt nyt princip; egne smaa leiligheter, for hver av de gamle, med en centralbygning for de syke og svakelige, og de er – baade hvad placering, indredning og økonomisk ledelse angaar – mønstergyldige. Hjemmene er sikker de bedste vidnesbyrd om deres «faders» dype forstaaelse av de gamles behov og om hans praktiske syn.

En anerkjendelse av Hś arbide med gamlehjemmene har kommunen vist ved avstaaelse av grund og anden støtte.

Som prest hae H. baade derute i det fremmede og hjemme været søkt og skattet. En sjelden klar form og et vidt utsyn forenet med et dypt alvor har samlet talrike tilhørere om hans prækestol.

Foruten bidrag til forskjellige prækensamlinger hver han bl.a. utgit «Nogle Ord om Religionsundervisningen særligt i vore Almueskoler» (1881), «Den sociale mission», «mer hjerte for folket», Kirkens opgaver overfor det sociale spørgsmaal» (alle tre 1891, de to sidste bearbeidelser efter tysk), «Religiøs form, religiøst liv» (4 prækener 1894). Desuten har han oversat Paul Gøhres «Tre maaneder fabrikarbeider og haandverkersvend» (1892), Herman Kutters «Retfærdighed» (1909), Rauschenbuchs «Samfundets kristianiserign» (3 bind, 1914-16) og bøker av Fosdick, og redigerte 1924-28 maanedsskriftet «Under kirkehvælv».

Gift paa Frederikshald 03.12.1875 (ikke 1876) med Elise Andrine Cathinka Caspersen, f. i Drammen 16.02. 1853, datter av boktrykker Andreas C og Emma Valentine Wang.

(Skrevet av Fred Tybring – noen hentet fra «Studenterne fra 1870 Chra. 1895 og 1920; K.V.Hammer i Socalt tidskr. 1917)