Hans Christian

Kilde: Wikipedia

Hans O. Christian Endrerud (født 13.10.1885 i Oslo, død 24. oktober 1957 samme sted) var en norsk fotballspiller. I 1908 var han kaptein og scoret ett av målene i Norges første landskamp, hvor Norge tapte 11-3 for Sverige. Til sammen fikk han seks landskamper og spilte på Norges OL-lag i 1912. På klubbnivå representerte han Oslo-klubben Mercantile, som han var med på å stifte i 1903. Mercantile vant i perioden 1906-1913 de første åtte kretsmesterskapene som ble holdt i Oslo, og Endrerud var med på samtlige.

Begravet på Nordsinni kirkegård, Nordre Land

Kilde Aase Sandvik
«Om sommeren kom tre av fars svogere. Det var helst på lørdager. De skulle spille Bridge. Før de begynte med bridgen, kastet de på stikka utenfor huset. De fire svogerne spilte bridge og fikk seg noen drinker. (Pjolter). jeg så aldri far beruset, men det hendte nok at han fikk litt i overkant. Da var han dårlig dagen etter. Mor sa da hver gang «Nå må dere være stille, for far har gulsott».
Etter at jeg vokste til, forsto jeg at han led av noe helt annet enn gulsott.

Så var det far og fotballen. Han var jo med på det første landslaget i Norge, og hadde mange fotballvenner. Han kunne komme hjem sent på kvelden med venner, og da ropte han opp til mor som hadde lagt seg: «Ninni, her er vi, og vi er sultne.!» Mor sto opp og serverte dem mat. Jeg syntes mor var fantastisk. Tok imot folk til alle døgnes tider.
Far fulgte med på alt som hadde med idrett å gjøre, ski, skjøyter, ja alt.

Etter som jeg vokste til, forsto jeg at forholdet mellom mor og far ikke var det aller beste. Far var streng, og ikke lett å hanskes med. Var han sint på noen av oss, snakket han ikke til oss på mange dager. Da var det heller ingen som turde åpne munnen når vi satt og spiste. Kan ikke huske at han noen gang ga meg en klem, eller viste noen form for kjærlighet. Det skyldtes vel hans oppdragelse. For all del, han hadde sine gode sider også. Han var selskapsmann og alle som møtte han syntes han var alle tiders. Så omverdenen måtte tro at hjemme var alt bare bra. Det var ganske merkelig å se hvordan han var overfor barnebarna. Da var det ikke nei hans munn. Vel, han hadde sine favoritter blant barnebarna og gjorde stor forskjell, det skal være sikkert»

TS:
«Jeg husker en gang jeg var syk., og han kom på besøk med en hel pappeske full av bøker han hadde kjøpt til meg. Noe annet jeg husker er at han kalte Donald Duck & Co for et «Tidsskrift». Det syntes jeg var rart.»

Kilde: TS
HC var med på Norges første landslag i fotball. Var med på å stifte Mercantile Club, som «lever» den dag i dag (2023). Ledes nå av sønnesønnen Torbjørn Endrerud jr.
HC var ansatt i Norsk gjærde- & Metaldukfabrik A/S (kontorsjef) og Rosings Gjerdefabrikk før han startet egen fabrukk sammen med Stang-Lund. (Adresse: Nordbygt. 50 i Oslo). drev fabrikken fram til sin død i 1957. Fabrikken ble overtatt av Torbjørn sr.
HC hadde mange venner, men var en stridbar natur. Iflg. Aases notater var han ikke alltid lett å ha som ektemann. gjorde mye for sine barnebarn. Jeg husker ham som spandabel. Bodde i Harbitzalleen 9 på Hoff fr noe før krigen, til sin død. Huset ble deretter solgt. (Notat: Huset ble kjøpt av mormor Ninni, og hun sto som eier)

Stang-Lund & Endrerud Gjerdefabrikk A/S ble etablert i Nordbygt. 50 på Grønland i Oslo,

Flyttet til Strømsveien (nå Solheimveien) 85 i Lørenskog, og produserte alle sorter trådgjerder og porter samt kreppete jern- og stålduker. Firmaet ble etablert i Oslo i 1934 og bygde fabrikken på Solheim midt i 1950-åra. I 1960-åra var omkring 40 personer sysselsatt der. Da Solheim-området skulle omreguleres i begynnelsen av 1980-åra, kjempet gjerdefabrikkens eiere hardt for sin eksistens. De aksepterte imidlertid nederlaget og engasjerte seg deretter i den videre utviklinga av Solheim-området.

I forbindelse med 50-årsfeiringen av Norges Fotballforbund, ble det i 1951 utgitt boken «På tokt med Norges landslag». Min bestefar, Hans Christian Endrerud forteller om det som regnes som vår første landskamp.

Litt bakgrunn:
Mercantile Ski- og Fotballklubb ble stiftet 3. juni 1903 av Hans Chr. Endrerud, Einar Maartmann og Sverre Strand. Anledningen var Kristianias første skoleturnering i fotball, som skulle arrangeres samme måned. Endrerud og Maartmann var begge elever ved Oslo Handelsgymnasium, mens Strand var nylig uteksaminert fra skolen.
Handelsgymnasiastene vant turneringen og dette inspirerte til å videreføre aktiviteten. Navnet Mercantile spilte altså på medlemmenes bakgrunn fra Handelsgymnaset. De fleste spillerne kom fra Frogner og Majorstua. I tillegg til disse, fikk klubben enkelte nye spillere da Grane, Nordstrand gikk i oppløsning rundt 1905. Flere tidligere Grane-gutter gikk over til Mercantile.
Klubben ble raskt dominerende både i Oslo og nasjonalt, med de første åtte kretsmesterskap (1906–1913) og norgesmesterskap i 1907 og 1912. Da Norge i 1908 spilte sin første landskamp, representerte ni av spillerne på det norske laget Mercantile, deriblant det norske landslagets første målscorer Minotti Bøhn.

Landskamper: Norge A (centerforward)
År Kamper/Mål:

1908: 1/1
1910: 1/0
1911: 1/0
1912: 3/0

Klubber

1903 Grane
1903 – Mercantile

Fra Wikipedia

Mercantile Ski- og Fotballklubb ble stiftet 3. juni 1903 av Hans Chr. Endrerud, Einar Maartmann og Sverre Strand.[1] Anledningen var Kristianias første skoleturnering i fotball, som skulle arrangeres samme måned. Endrerud og Maartmann var begge elever ved Oslo handelsgymnasium, mens Strand var nylig uteksaminert fra skolen. Handelsgymnasiastene vant turneringen og dette inspirerte til å videreføre aktiviteten. Navnet Mercantile spilte altså på medlemmenes bakgrunn fra Handelsgymnaset. De fleste spillerne kom fra Frogner og Majorstua. I tillegg til disse, fikk klubben enkelte nye spillere da Grane, Nordstrand gikk i oppløsning rundt 1905. Flere tidligere Grane-gutter gikk over til Mercantile.[2]

Klubben ble raskt dominerende både i Oslo og nasjonalt, med de første åtte kretsmesterskap (1906–1913) og norgesmesterskap i 1907 og 1912. Da Norge i 1908 spilte sin første landskamp, representerte ni av spillerne på det norske laget Mercantile, deriblant det norske landslagets første målscorer Minotti Bøhn.

Det var Mercantile, etter initiativ fra spilleren Macken W. Aas, som tok til orde for å anlegge Gressbanen på Holmen, hovedstadens første bane med gress som underlag. Mercantile-medlemmene startet aksjeselskapet A/S Græsbanen med startkapital på 42 000 kroner.[3] Da prosjektet trengte mer penger, gikk idrettslaget Ready inn som likestilt aksjonær med Mercantile. Gressbanen ble åpnet 1. september 1918 og var fast arena for det norske landslaget de neste ti årene.

I 1923 ble klubben kretsmester i Oslo for niende og siste gang. I 1926 rykket Mercantile ned fra A-serien i Oslo, og fram til krigen tilhørte klubben et mellomsjikt i norsk fotball. Mercantile var for øvrig med på å stifte Norges Bandyforbund i 1920, men hevdet seg mindre i denne idretten.

Sammenslutning og opphør
I 1947 ble Mercantile slått sammen med en annen vestkantklubb, Ski- og Fotballklubben Trygg. Trygg ble stiftet i 1907, og hadde fram til krigen markert seg spesielt innen bandy og ishockey. I likhet med Mercantile hadde Trygg imidlertid opplevd en nedgang, og begge klubbene slet med rekruttering og dårlige treningsforhold.[4][5] Sammenslutningen fikk navnet Mercantile/Trygg. På starten av 1950-tallet ebbet klubbens aktivitet ut, og i 1954 ble fotballavdelingen nedlagt. Klubben forble imidlertid medlem av Norges Fotballforbund takket være klubbens aldermannsliga som besto av tidligere aktive fotballspillere.[6]

Gjenoppstandelse
I 1968 ønsket en kameratgjeng på Langerud å starte sin egen fotballklubb. Siden en klubb måtte ha vært medlem av Norges Idrettsforbund i to år før man kunne bli med i Norges Fotballforbund, valgte gjengen å melde seg inn i Mercantile/Trygg som hadde opprettholdt sitt medlemskap i NFF. Klubben, nå kun under navnet Mercantile, steg sakte, men sikkert oppover i divisjonssystemet inntil den nådde det tredje øverste nivået i 1989. På 1980- og 1990-tallet ble klubben trent av blant andre Erik Foss, Lars Tjernås og Erik Solér.[6]

Dagbladet Mandag 27.oktober 1930:

Disponent dømt til å betale 10.000 kroner – Fordi han gikk over til konkurrenten.

Ved Akers herredsrett er der avsagt dom i en sak som angår forholdet mellem to disponenter i Norsk
Gjærde og Metalldukfabrikk A/S. Disponent Endrerud blev ansattved denne bedrift i 1914 som kontorsjef. I virkeligheten blev han i årene fremover bedriftens merkantileleder. Han undertegnet før sin tiltrédelse en kontrakt hvori han forpliktet sig til ved eventuell fratredelseikke å ta post ved konkurrerende bedrift før tidligst to år efter sin fratreden. Han forpliktet sig også til ikke å arbeide på noen annen forretning mens han var i selskapets tjeneste.
Tiden gikk til 1927 da Gustav Aspelin overtok aksjemajoriteten iselskapet og på generalforsamlingen blev valgt til disponent ved siden av hr. Endrerud. Der opstod nu uoverensstemmelser mellem de to ledere og

juni ifjor sender Endrerud inn sin avskjedsansøkning. Han vil fratre straks. Noen dager senere er han ansatt hos en av gjerdefabrikkens konkurrenter som selger. Gjerdefabrikken anla sak og krevde 10 000kroner i erstatning, fordi Endrerud
hadde brutt kontrakten. Endrerud gjorde på sin side gjeldende at han var blitt sjikanert ut av selskapet efter at Aspelin kom inn, og at dette søksmål bare var et ledd i Gjerdefabrikkens langvarige aksjon mot ham. Kontrakten mente han bare gjaldt for den tid han arbeidet som kontorsjef, den måtte falle bort da han blev disponent, aksjonær og styremedlem i selskapet.
Retten dømte imidlertid hr. Endrerud til å betale de 10 000 og sakens omkostninger, 500 kroner. Retten fant ikke at man kunde si at han var blitt sjikanert vekk fra selskapet. Endrerud har nemlig truffet forskjellige disposisjoner i firmaet, som måtte føre til gnidninger og skape splid med de andre ledere.
Da Aspelin kjøpte aksjemajoriteten i fabrikken-.bygget han. på regnskaper han fikk fra Centralbanken og som var opstilt av Endrerud. Det viste sig imidlertid efterhånden senere, at en rekke gjeldsforpliktelser var holdt utenfor regnskapene, således
skattetrekk for arbeiderne ialt 10—12 000 kroner, fabrikkens egne skatter fra flere år tilbake ca. 46 000 kroner, diverse aksepter til et utenlandsk firma for ca. 30 000 kroner. En enkelt kunde hadde sendt blankoaksepter og disse var blitt utfylt slik at på det tidspunkt han skyldte ca.7500 kroner hadde han løpende aksepter for ca. 19 800 kroner.
Ved alt dette er imidlertid å merke, at Endrerud personlig ingen inntekt har hatt i anledning av disse uregel messigheter. Han har selv gjennem årene, endog i de senere år, lånt fabrikken forskjellige beløp.Hvad der imidlertid her sterkt kan
bebreides Endrerud er, at han ikke gjør styret bekient med, at regnskapene i virkeligheten er feilaktige.
Ikke engang sine egne lån til fabrikken nevner han noe om.
Efter dette mener retten at det ikke engang er av betydning om Endrerud sa op frivillig eller blev sagt op.
Styret har hatt grunn til å handle som det gjorde og har rett til å pberope sig sin kontrakt.