Hans Christian Endrerud på ordførerkontoret
Kommentarer TS:
Utenpå kunne han virke streng, og oppdragelsen kunne nok ikke alltid være lett for ungene. Senere har det vist seg at han jobbet mye for folk med problemer, uten å gjøre noe nummer av det. Mange har mye godt å si om ham på Dokka av den grunn. Når det gjelder det politiske mennesket, er det vel noe mer blandet, men han ble tross alt gjenvalgt flere ganger.
Det kan vel sies at han bærer hovedansvaret for Dokkautbygginge – Vassdraget.
Utdrag fra en avisartikkel i forbindelse med hans 70-års dag (1983):
Hans Endrerud fikk med seg både østkant- og vestkantmiljøet i løet av guttedagene i Oslo. Født på tjukkeste Vålerenga og siden kortere eller lengre opphold på ormøya ved Bekkelaget og Abbediengen på «beste vestkant». Faren var også hovedstadsbarn, men Hans behøver ikke gå lenger tilbake en til farfaren for å finne slektens røtter – på Nordsinni.
Korte feriebesøk på Endrerud på Nordsinni ga mersmak for den unge hans. Jord og dyr skal bli min fremtid, tenkte han, ristet bystøvet av seg for godt og ble nordrelanding omkring 1934. Han overtok Endrerud etter to tanter av sin far. I 1948 kjøpte han også nabogården Esbjug hvor oldefaren stammet fra.
I dag er både Esbjug og Endrerud i en av sønnenes eie, men ordføreren bor fortsatt på Esbjug. Det later til at Endrerudéne føler forpliktelse overfor slektens tradisjoner. Navnene i familien er et tegn på det. Selv heter ordføreren egentlig Hans Christian. Til daglig bruker han bare sitt ene fornavn, men det gjør ikke så mye så lenge resten av slekten nærmest florerer av Hans Chr.ér. Farfaren, faren, en sønn og en sønnesønn som alle heter Hans Christian Endrerud. (Et oldebarn heter også Hans Christian – notat, TS). Som om ikke det var nok het også oldefaren Hans, riktignok med etternavnet Esbjug, men så bodde han til gjengjeld på Endrerud.
Gårdbruker med seg selv som arbeidsgiver og ordfører i kommunens tjeneste var ikke nok til å fylle dagen for Hans Endrerud. I bortimot tjue år var han også statstjenestemann. Endrerud bestyrte arbeidskontoret for Land og Etnedal fra kontoret var nokså nyopprettet i 1962 til han gikk av med pensjon tor to år siden.
«det gjelder å ha kontakter både her og der», og det har Endrerud. Han innrømmer at han som ordfører ofte må gå utradisjonelle veier for å nå sitt mål. Intens jobbing mer eller mindre bak kulissene for å avklare alle sider ved en sak.
«trenger jeg kontakt med et departement eller annen offentlig organ i en viktig sak, tar jeg heller bilen til Oslo for en personlig samtale med de rette personer enn å skrive et langt og tørt brev. Direkte kontakt gir raskere resultater, misforståelser kan avklares og mulighetene for en positiv løsning kan være større.»
Ordføreren er i sitt ess når han har oversikt over tingene. Aner hva som blir neste trekk. Føler å ha et forsprang på utviklingen. Å ligge et hakk forut for sin tid, så og si. – Er det derfor du lar klokka gå en time for fort spør vi spøkefullt og retter oppmerksomheten mot armbåndsuret hans.
«Åh, det har jeg gjort i alle år. Jeg arvet skikken etter far. Det har i hvert fall hjulpet meg til aldri komme for sent til et møte…. Uansett sommertid og normaltid, jeg trives best når jeg har en time å gå på.»
- Hva skulle du vært om du ikke var ordfører ?
«Jeg har, som jeg sa, fått leve det livet jeg ville og finner ingen grunn til at jeg skulle valgt noe annet om jeg igjen sto ved utgangspunktet. Jeg føle at jeg har fått bruke mine evner i de oppgaver jeg er blitt satt til. Det jeg frykter mest er at jeg nå skal komme i en tilstand hvor jeg ligger andre mennesker til byrde. Mitt ønske er at jeg alltid må få være i stand til å holde på med et eller annet. Da er jeg fornøyd.»
Fra nekrologen:
Sognepresten som forrettet ved begravelsen, mintes siste gangen han traff Hans Christian endrerud. Det var ved Østsinni kirke hvor de sto og så ut over bygda, som Endrerud syntes var så vakker. Men han hadde lagt merke til at det også hadde skjedd ting som hadde ødelagt noe av det vakre i bildet. Nemlig fattigdommen som i vanskelige år trengte seg inn i så mange hjem der.
Storheten hos Endrerud hadde sin begynnelse i det sinn som skapte disse ordene. Han kunne glede seg med dem som hadde det godt, men fant ikke gleden fullkommen før han visste at han kunne bruke krefter aktivt på å bringe gleden inn i alle hjem, sa Flekstad. Han sa også at Hans Chr. Endrerud var en mann som hadde måttet betale en pris som mange ganger smakte av ensomhet for å kunne fremme tanker og utvikle glede for andre. For han var ikke ett og alt fokusert på enkeltmennesket men på helheten i et sanfunn som strakk seg langt utover både egne kommunegrenser og fylket.
Hans Endrerud hadde et uslitelig gå-på mot, og han kunne virke dristig til sine tider, kanskje også en smule brautende på de som ikke kjente ham. Hva dristigheten angår, var nok den ofte en dyd av en nødvendighet man en skal også være oppmerksom på at det han foretok seg alltid skjedde etter overveielse og under fullt ansvar. Den brautende siden enkelte mente å finne, var ikke ekte. Vi som jente ham visste at hos ham banket det både et varmt og godt hjerte under vesten. Det er atskillige landinger som i en stund som dette vil føle at de står i dyp takknemlighet til avdøde, og hva hans kommunepolitiske virke angår, tør vi påstå at det i hans ordførertid ble stablet på bena atskillig virksomhet i Norder Land som ikke ville stått der om det ikke hadde vært for hans mot og vilje.
Under krigen kom Hans Endrerud tidlig med i illegalt arbeid, og han ble våpensjef i Hjemmestyrkene i Land-avsnittet ved siden at han drev med kurertjeneste.
Han kom inn i kommunepolitikken like etter krigen og kombinerte denne virksomheten med gårdsdriften i mange år før han ble ansatt som distriktsarbeidssjef i Land/Etnedal. Han hadde 10 år bak seg som varaordfører da han i 1948 overtok ordførerplassen, som han altså beoldt til sin død.
Hans Endrerud ble for noen måneder siden tildelt Kongens Fortjenestemedalje i gull, og likeså var han hedret med Norske Kommuners Seltralforbunds hederstegn for sin innsats.
Utdanning:
Lærling, Balke gård, Toten
Vinterlandbrukskolen i Oslo
Aker sykehus, gård og gartneri
Sandefjord (som hva ?)
Søberg i Søndre Land (Som hva ?)
Sandvik/Endrerud 