KRIGEN STARTER 

I 1940 da krigen kom til Norge, jobbet jeg på lottekontoret. 9.april var en merkelig dag. Våknet om morgenen og hørte på radioen at det var krig mellom Norge og Tyskland. Tyske fly, krigsskip og tropper var på vei inn mot Oslo. Far hadde dengang startet sitt eget firma, sammen med Stang-Lund; Stang-Lund og Endrerud gjerdefabrikk. Far og jeg skulle samtidig på jobb, så vi hadde følge innover. Trikkene sto, så vi gikk hele veien. Fly fløy over hodene våre og luftvernet skjøt. Men det var som om det ikke vedkom oss. Vi skulle på jobb, vi. Da vi passerte posthuset i byen, fikk vi se en enslig norsk soldat stå på trappen. Han hadde et gevær i hånden. Plutselig dukket det opp en hel del tyske soldater. De skjøv den norske soldaten til side og marsjerte inn. En hel del tyskere var sluppet med fly over Fornebu. 

Lottekontoret lå ved Østbanen. Vi hadde kontor samme sted som militære offiserer. Utover dagen kom en hel del soldater for å melde seg til tjeneste, men det fantes ikke en eneste offiser tilstede. 

PANIKKDAGEN 

Dagen etter kom den berømmelige panikkdagen. Jeg satt alene på kontoret da en mann kom farende inn og skrek: “Vi må evakuere!” Jeg nektet, men han tok meg i armen og dro meg med. Da vi nærmet oss Østbanen, fikk jeg revet meg løs. Folk ropte “Engelskmennene er på vei hit!”. Alle ville komme seg ut av byen. Da jeg kom tilbake på kontoret, ringte jeg til min sjef. Fikk da beskjed om å stenge kontoret, og gå til Henrik Ibsens gate, hvor lottene hadde skaffet seg et lokale, der de skulle smøre mat til norske soldater. 

På veien dit så jeg mye rart, bl.a. en som satt overskrevs på toppen av en bensinbil. Noen mennesker gikk inn i en bil som ikke var låst. Da de skulle kjøre viste det seg at ingen av dem hadde sertifikat. Andre leverte fra seg barna sine til folk som hadde biler, og ropte: “Redd i alle fall barnet mitt !”  

Lenge etter denne dagen ble mange barn etterlyst gjennom radioen. Kom til lottenes smørestasjon, fant døren åpen og ingen tilstede. Da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne rusle hjem. Kom hjem og fant døren åpen. Hverken mor eller hushjelpen var hjemme. De hadde nok forlatt huset i full fart. Formiddagsmaten sto på kjøkkenbordet og mors strikketøy lå midt oppi maten. 

Etter en stund kom far hjem. Vi lurte på hvor mor hadde gjort av seg. Vi ventet og ventet. Hun kom først hjem ved 6-tiden om morgenen. De hadde endt i Sørkedalen kpell. Der var det fullt av folk som ba bønner og ropte på Gud. De fant ut etter en stund at der orket de ikke å være, så de bega seg på hjemveien. 

Det rare var at jeg ikke var redd, bare registrerte det som hendte rundt meg.  

Torbjørn satt på trappen til Deichmanske bibliotek og så på alle som forsøkte å komme seg ut av byen. Da fikk han se Ellen på lasteplanet på en lastebil. De var forlovet den gangen. Bilen forsvant og Ellen med den, men hun kom da omsider hjem. 

Det ble senere sagt at ryktene om at engelskmennene var på vei opp Oslofjorden var satt ut for at de norske styrkene skulle komme seg ut av byen. 

LOTTEVIRKSOMHET 

Jeg fortsatte på lottekontoret. Vi fikk lov til å levere smørbrød til norske soldater som var internert. Vi var også ute å kjørte med stort Røde Kors-flagg på bilen, oppover Hadelandsveien. Skulle se etter sårede, da det var trfninger mellom norske og tyske soldater. Vi fant ingen, bare noen bilvrak som vi undersøkte. 

Det eneste vi fant der var en vettskremt mann i kjelleren på Stryken jernbanestasjon. Han ville sitte der og var ikke til å flytte på. Vi var helt op til Søndre Land. Ble da beordret hjem igjen. Det foregikk kamper lengre opp. 

Hans Christian og noen andre menn gikk ned i bygda til gsmlehjemmet for å se etter dyrene i fjøset der, da alle hadde rømt opp mot Endrerud. Da kom tyskerne. Hans Christian og de andre måtte gå foran i tilfelle det skulle ligge noen nordmenn på lur, ville Hans Christian og de andre bli skutt først. Han har fortalt at de første tyskerne som gikk bak dem var mer eller mindre beruset. Da de nærmet seg en bro, fikk de plutselig lov til å gå. På de andre siden av broen var nordmennene, og der ble det kamp.  

Lottekontoret ble oppløst de nazistene ville overta. Vi ødela alle kartotekkortene over medlemmene og stengte dørene. 

EVEN 

Jeg hadde ingen egen jobb, men begynte å ta imot søm hjemme. Påsken 1941 var Bodil og jeg på påsketur til Lillehammer. Vi hadde fått låne en hytte som tilhørte Røde Kors-søstrene. Det var tante Titti som hadde skaffet oss den. En dag vi var på skitur, møtte vi noen gutter fra Nordstrand, som Bodil visste hvem var. De ba oss til sin hytte om kvelden. 

Da vi kom dit, sto en av guttene i døren. Han hadde ikke vært med om formiddagen. Jeg syntes han virket overlegen, og likte ham ikke. Men han ble min mann Even Sandvik. En annen av guttene, Arne Aass ble Bodil gift med. Traff Even noen ganger hjemme hos Arne, og så var det gjort. En bedre mann enn Even kunne jeg ikke fått. Jeg hadde 25 gode år sammen med ham, før han døde. 

Vi forlovet oss etter å ha kjent hverandre i noen få måneder. Familien fikk sjokk. Jeg hadde ikke sagt noe hjemme. Mor var på Harestua, så jeg skrev til henne og sa at jeg skulle forlove meg. 

BRYLLUP 

Vi giftet oss 19.juni 1943. Bryllupet ble holdt hjemme hos mor og far.  

To netter før den store dagen kom Hans Christian kjørende med maten vi skulle bruke. Kjøtt, fløte. Egg osv. Vi ventet på ham i spenning, fordi det var forbudt for bønder å levere landbruksvarer til andre enn tyskere og nazister. Dessuten måtte man ha tillatelse til å reise ut og inn av Oslo. 

I bryllupspresang fikk vi bl.a. 2 kg. Hvetemel og et snes egg. Det ble vi meget glade for. Det var nattmat, og far hadde fått kjøpt mye godt på svartebørsen. Jeg fikk nesten ikke Even med meg hjem. Han kunne ikke forlate all den gode maten. Vi leide to rom hos svigermor og svigerfar i Erling Skjalgssons gate. Delte kjøkken med svigermor, men hadde hvert vårt av alt. 

SVIGERMOR og SVIGERFAR 

Svigerfar Kolbein Sandvik kom fra Stryn. Han kom til byen med to tomme hender. Han hadde arbeidet i en landhandel i Stryn før han kom til Oslo. Etter å ha jobbet noen forskjellige steder i Oslo, åpnet han K.Sandviks musikkhandel i Brogaten. Han hadde også 2 gullsmedforretninger, men gikk konkurs. Musikkhandelen beholdt han. 

Han var gift med Anna Signora Evensen. Hun var fra Oslo. Hennes far kom fra et sted på landet som het Knapmyra. Faren hennes var bokholder hos P.A.Larsen. 

Evens besteforeldre på morssiden bodde i Bjerregårdsgate. Bestemoren, Louise Jørgensen var fra Fredrikstad. Hennes far var fanejunker. Even jobbet hos sin far i Brogaten, men da krigen kom, ble det svært dårlig omsetning. 

«COCKTAILEBRETT” 

Torbjørn arbeidet ved elektrisitetsverket som måleravleser. Der var det heller ikke mye å tjene. Vel, Even og Torbjørn fant ut at de skulle begynne å male serveringsbrett og selge. 

De fikk en mann fra Nittedal til å lage brettene. Han var ikke alltid til å stole på når det gjeldt leveringstiden. De to kompanjongene var mektig irriterte. 

Masnnen fra Nittedal stammet, og når han kom blid og fornøyd med brettene sa han alltid: “Her kommer jeg med cok- coktailebrettene. Dette ble et stående uttrykk, så når de ventet på ham, gjentok de hans setning i et kjør. 

Malingen og lakkingen foregikk i mitt værelse i Harbitzalleen. Der sov jeg i lakklukt og malingslukt.  

Even skulle tjene penger til utstyr. De fikk jo solgt en del. Men så en gang hadde Even kopiert forsiden av Norsk Ukeblad. Tegneren av originalbildet fikk se det, og ringte rasende til Even. Han måtte betale erstatning ellers ville mannen anmelde ham. Så der gikk noe av fortjenesten. 

De tok noen brett for å forsøke å selge til Steen og Strøm. Der fikk de beskjed om at de ikke bare var stygge, men ufyselige. Det eneste Even fikk ut av foretaket var penger til å kjøpe komfyr til 300 kroner. Det var ikke my etter mange måneders strev. Det hele stoppet av seg selv da nazistene opprettet arbeidstjenesten. 

MOTSTANDSARBEID 

Min onkel Carl var sjef for arbeidstjenesten. Torbjørn og Even måtte se og få seg jobber, så de kunne unngå arbeidstjenesten. Torbjørn fikk jobb på politiets bilkontor. Even i prispolitiet. 

Det var da de begynte i det illegale arbeidet. Jeg fr min del kom med i mitt illegale arbeid gjennom Elsa Endresen, som jeg hadde jobbet sammen med på lottekontoret. Jeg hadde med å opprette sanitetsgrupper i tilfelle det skulle bli krig i byen. Vi visste jo ikke om engelskmennene ville angripe. Leverte også hemmelige papirer og og små radioer som kom fra England. 

En gang var Even og jeg buden til Elsa Endresen. Hun bodde i Gabels gate. Vi var vel ca 20 stk. Vi kom til forskjellige tider, skulle ikke presentere oss for hverandre, heller ikke snakke sammen. Det sto vakter i Gabels gate, så hvis noe skulle gå galt, fikk vi vite hvordan vi skulle komme oss ut.  

Vi fikk se en film fra Englend med konf Haakon og norske soldater som var stasjonert der borte. 

Even kom med i Milorg, og var tilknyttet en gruppe som skulle være i beredskap om noe skjedde. De skulle da være stasjonert i Spydeberg. 

Gutta lærte seg å behandle skytevåpen i en kjeller på Majorstuen.De hadde en bitte liten hytte i utkanten av Ski. Der var de dann og vann. Jan Magnus, som var gift med min beste venninne, Rigmor født Hjersing var i samme gruppe som Even. 

En gang Jan var alene på hytta i Ski, kom tyskerne for å arrestere ham. De var blitt anmeldt av en gammel kone som hadde sett noen ledninger utenfor hytta. De hadde nemlig radiosendinger til England. Jan ble skutt i kneet, men kom seg unna, fikk slept seg inn i en låve. Heldigvis var bonden Jøssing. Fikk gitt beskjed til Milorg, som fikk Jan innlagt på Ullevål under falskt navn. Rigmor fikk beskjed om å gå i dekning. Hadde ikke før fått beskjeden før det ringte på døren. Da hennes far åpnet, sto politiet der. 

Rigmor løp ned baktrappen og kom til oss.  

Vi kunne ikke ha henne hos oss, fordi vi ikke visste hvor mye nazistene visste om Even. Da hun kom til oss, hadde hun med seg en pakke hun hadde fått utlevert av en milorg-kar hun hadde møtt på veien. I pakken lå Jans blodige klær. Litt av et sjokk. 

Vi sendte henne ut til mor og far, og der var hun et par dager, før hun flyttet videre.  

TORBJØRN PÅ FLUKT 

Torbjørn var kurer for Milorg. Han reiste illegalt mellom Norge og Sverige. Det hendte at han ble sendt over grensen i plombert jernbanevogn. En gang han var i Sverige hadde tyskerne oppdaget at han arbeidet på politiets bilkontor. 

Sannsynligvis var det noen som hadde angitt ham. De kom for å arrestere ham.. 

En av de andre gutta som arbeidet der var i samme gruppe som Torbjørn, og visste at Torbjørn var over grensen. Da politiet spurte hva han het, sa han Torbjørn Endrerud. Han ante ikke hvem de var ute etter. 

Han ble arrestert og satt i 1 år på Grini for det. 

Torbjørn drev stort med illegalt arbeid, men dette vet Ellen mer om enn meg. Even hadde også noen oppdrag for Torbjørn, men dette vet jeg ikke hv var. Jo mindre du visste, jo bedre var det i tilfelle du skulle bli arrestert. 

Politiet var også ute hos mor og far for å få tak i Torbjørn. Etter dette kunne ikke Torbjørn bo hjemme når han var i Norge. Han ble forflyttet til Halden/Fredrikstad distriktet. 

Da jeg hadde fått Tore, kom Ellen en dag på besøk og fortalte at hun skulle rømme over til Sverige. Hun hadde en meget slitsom tur. Kom på feil rute og endte i en koie langt inne i skogen. De var flere i følge. Der var de i ca 8 dager, nesten uten mat. De kunne heller ikke fyre, fordi da kunne de bli oppdaget. Dette var i november, det var sne og kaldt. En av flyktningene var gravid og hadde hjertetrøbbel. Men omsider kom det en som fulgte dem til grensen. Ellen og Torbjørn giftet seg i Sverige. 

SAMBLADET 

Even og jeg trykket hemmelige aviser. Even hentet materiellet på forskjellige steder. De møttes alltid ute på gaten., visste ikke hverandres navn eller adresse. Materiellet inneholdt nyheter fra England, ting som hendte her hjemme og som vi ikke fikk vite gjennom nazi-avisene. Beskjeder om hva vi skulle være forsiktige med, og andre ting. 

Vi hadde stensilmaskin i kjellerboden. Kunne bare trykke aviser om natten etter at svigermor og svigerfar hadde lagt seg. Dessuten bodde Evens bror, Svein hjemme. 

Even skrev en stensil som vi festet til maskinene etter at vi hadde smurt med noe svart slags krem. Det var noe ordentlig griseri. Så var det å sveive rundt. Det var ikke lite som ble kastet, for det hendte ofte at vi hadde hatt for mye sverte på maskinen. Alt vi skulle bruke av materiell fikk vi utdelt gratis. Vi holdt på med dette helt til jeg en natt måtte på klinikken å føde Tore. Husker ikke om Even fortsatte alene. Bladet het “Sambladet” 

(Kommentar fra meg: Stensilmaskinen fulgte med helt til Hoff terrasse.) 

FLYKTNINGER I SKJUL 

Mor og far hadde boende folk som skulle rømme til Sverige. De var der bare noen få dager, etter at de hadde fått nye pass og ruten skulle være klar. Noen hadde kone og barn med. Konene visste som regel ikke hva deres menn hadde drevet med, så de var vettskremte. Barna fikk alltid sovemedisin før de dro. På denne tiden var jeg gift, men var der ute og hjalp til litt innimellom. Jeg spilte kort med dem og forsøkte å holde humøret oppe.  

Jeg glemmer ikke en frue som satt hele tiden i et vindu i 2.etasje og stirret på porten for å se om det skulle komme noen tyskere.  

En dag ropte hun til mor at nå kom det en tysker inn porten. Mor gikk, uredd som hun var, ut og ba ham gå sin vei. Det viste seg at han hadde tenkt seg på epleslang ! 

Mat til alle disse menneskene ble bragt hjem illegalt, så de led ingen nød i så måte.  

Men en dag holdt en på å bli arrestert. Han fikk rømt under dramatiske forhold. Han hadde en liten hemmelig leilighet, Noen hadde anmeldt ham, og to tyske politimenn kom for å arrestere ham. 

En av tyskerne skulle gå ned på gaten og si fra til tyske politimenn som sto utenfor at nå hadde de ham. Han kom i slagsmål med den andre tyskeren, ble slått i hodet med et våpen. Blodet følt, men han kom seg ut av leiligheten. Ringte på i 1.etasje. Der bodde to eldre damer. De tok ham inn. De surret hodet hans inn så det så ut som en turban, satte på ham kjole og kåpe, og han ruslet forbi tyskerne. Hans far var lege, så han kom seg dit og fikk sydd igjen såret.  

Etterpå kom han til mor og far og sa fra at han måtte til Sverige, og at nå fikk ikke mor og far ha flyktninger i huset lenger. 

HANS CHRISTIAN 

Hva Hans Christian gjorde under krigen, vet jeg lite om. Det eneste jeg vet, er at han var med å ta imot slipp fra England oppe på fjellet. Utstyr ble sluppet ned fra fly. Kontainere ble sluppet ned i fallskjerm. Olaug sydde bl.a. dynetrekk av fallskjermene. Fallskjermene var av nylon. Vet også at han var våpensjef i hjemmestyrkene i Nordre Land, samtidig som han drev kurertjeneste. 

ARRESTERT! 

Svigerfar hadde et lager i Stenersgaten. Dette ble beslaglagt. Alle måtte levere inn radioapparatene sine. Lageret ble fylt opp med radioapparater. Døren ble plombert. Dette var imidlertid så dårlig gjort at Even var der nede hver dag, lirket opp plomberingen og hørte nyheter fra London 

En dag han kom tilbake til kontoret for å fortelle hvorledes situasjonen var, var det norske nazi-politiet der. Alle ansatte satt da på gulvet med bena over kors. Dette for at de ikke skulle rømme. 

En av de ansatte klarte å rømme ned baktrappen. Nazistene skjøt etter ham, men traff ikke. Dagen etter møtte jeg ham på trikke. Da hadde han ryggsekk, og skulle rømme til skogs. Jeg kjente ham godt, men vi hilste ikke på hverandre. 

Even og resten av staben ble arrestert. Even og jeg hadde en avtale om at hvis hn ikke kom med den vanlige trikken, skulle han ringe. Akkurat denne dagen skulle jeg lage fin middag. Hadde en høne som skulle bli frikasse. Vi hadde også fått en pakke illegalt fra Torbjørn i Sverige , med sigaretter, sjokolade og mat. Tiden gikk, men ingen Even kom. Utpå kvelden fikk jeg telefon om at Even var arrestert. Så fikk jeg beskjed om at jeg kulle levere en matpakke til ham. De satt i Henrik Ibsens gate. Jeg tok følge med et par av de andre fruene og vi gikk ned og leverte maten. Litt av et sjokk.  

Det var heldigvis på slutten av krigen. De satt bare noen dager. De hadde ikke fått noe ut av dem, så de måtte bare slippe dem løs. Gleden var stor da Even kom hjem. 

KRIGSMAT 

Kan ikke si at vi sultet under krigen. Vi fikk utlevert rasjoneringskort på smør, kaffe, mel, sukker, melk, sjokolade, klær, sko osv. Hvitt hvetemel fantes ikke. Rasjonene var små, så det gjaldt å forsøke å drøye det så langt vi kunne. Vi stekte fisk i tan. Laget såkalt dessert av kålrabi, skar dem i små biter og la dem i en slags sukkerlake. Det skulle forestille ananas. 

Vi var jo heldige, fikk en gang i mellom sendende en pakke fra Torbjørn, med sjokoladen, sigaretter og annet. Likeledes var mor og far noen ganger på Dokka og hadde da med seg litt mat tilbake.  

Far ble en gang tatt med smør og annen mat. Dette ble tatt fra ham og han fikk mulkt. 

Even syklet ut på landet om høsten for å få tak i grønnsaker. Det var heller ikke lov, og det var jo ikke mye du kunne få med deg uten at det syntes.  

Når vi ikke hadde flere sigaretter igjen, var stemningen laber. Even vrengte alle lommer i håp om å finne litt lommerusk. Forsøkte å rulle seg en sneip. Smakte pyton ! 

Vi fikk et lite stykke jord på Bygdøy, som vi kunne dyrke grønnsaker på. Det ble ikke så mye grønnsakdyrking. Even fikk nemlig tak i noen tobakksplanter, og satte de ned der ute. Det var ikke kommet mer enn noen få blader på den, før han plukket dem. Tok dem med seg hjem og la dem til tørk i stekeovnen. Så fort han mente de var tørre nok, knuste han dem og rullet seg en røyk. De var ikke særlig gode. 

Da jeg gikk gravid med Tore hadde jeg helt dilla på lakris, men den ble jo spist opp med en gang. Så var det bare å vente på neste rasjon. 

EPISODER FRA KRIGEN 

19.12.43 var det en stor eksplosjon på Filipstad. Tyskerne hadde et stort lager med koks der. Det ble sagt at det var plassert sprengstoff blant koksen. 

Min venninne Rigmor bodde i Munkedamsveien. Hun var alene hjemme da det smalt. Hun sto da med en askeskuff fra en av ovnene i hånden og skulle gå ned og tømme den i søpla i bakgården. Hun bodde i 3.etasje. Alle dører og vinduer ble slått inn. Det eneste hun tenkte på var at hun skulle tømme askeskuffen, så med den i hånden gikk hun ned kjøkkentrappen, til tross for at det ikke var stort igjen av trappen. Men hen kom seg ned, fikk tømt asken og gikk ned i kjelleren sammen med de andre i oppgangen. 

Strømmen hadde gått og vannledningene sprunget, så det var bare å komme seg ut. 

Rigmor ville komme seg til Jan som hun var forlovet med. Ved Solli Plass møtte hun en tysker og ga ham et realt spark i baken. 

Familien mistet alt de eide. De fikk henvist en leilighet i Camilla Collets vei. 

Da Rigmor og Jan giftet seg, flyttet de til hennes foreldre, og har bodd der siden. 

Lufttrykket fra eksplosjonen var så sterkt at jeg, som sto i døren i Harbitzalleen, kjente håret blste bakover. Hjemme hos Even i Erling Skjalgssonsgate ble vinduer knust. 

Det var menge nordmenn som ble skutt eller sendt til fangeleir i Tyskland. Det var også mange som mistet sine hjem og innboet ble konfiskert.  

Et eksempel: en venninne av meg, Anne Margrethe Schive, hadde en bror som bodde hjemme hos sin mor. Han arbeidet illegalt. 

Tyskerne kom for å arrestere ham. Han fikk rømt opp på taket og stakk av. Hans mor ble kastet ut av leiligheten og alt innbo ble beslaglagt. Etter krigen gikk hennes eldste bror rundt i antikvitetshandlere go fnt noe av innboet, som han måtte kjøpe tilbake. 

FLYALARM 

Når flyalarmen gikk, måtte vi komme oss ned i et tilfluktsrom eller i en kjeller. I Harbitzalleen hadde vi innrettet oss med madrasser i et rom i kjelleren. Engelske fly slapp en lysbombe mellom vårt hus og naboens. Flyalarmen gikk, luftvernet skjøt, og vi for ned i kjelleren. Mor tok det som sedvanlig med ro, og far sto i kjellerdøren og ropte at hun måtte forte seg. Hun svarte at hun skulle pp WC først.  

Må innrømme at jeg var redd.  

Etter at jeg giftet meg, og vi hadde flyttet til svigermor og svigerfar i Erling Skjalgssonsgate, var det mindre hyggelig å gå ned i kjelleren. Den var mørk og trang og fylt med alle som bodde i gården. Var alltid lettet når faren var over. 

FORBUDT 

Det var mange rare ting vi ikke hadde lov til å bruke: Vi fikk ikke lov til å gå med norske flagg på jakken. Ikke var det lov å ha erteblomster i knapphullet, spesielt ikke på Kong Haakons fødselsdag. Det betydde at vi ertet tyskerne. Ikke fikk vi lov til å ha binders på oss, fordi det betydde samhold. Rød topplue var heller ikke tillatt. 

Rigmors bror jobbet i skogen i Son. Han hadde rød lue på seg. Han skulle inn i en butikk, og da kom det to nazister og rev av ham luen. 

“TYSKERTØS” 

Tyskerne beslagla pikeværelset i Erling Skjalgssonsgate. Der flyttet det inn en tyskertøas. Hun hadde tyskere flyvende hos seg fra morgen til kveld. Hun forsøkte å innynde seg hos oss. Ville hjelpe til med oppvask, bestikke oss med sigaretter og sjokolad.e Vi avviste henne så godt vi kunne. 

Det var mye fyll og leven. Det hendte hun ringte til det tyske politiet for å få hjelp til å kaste dem ut. Telefonen sto i gangen, så det ble mange søvnløse netter. En dag ringte oversøster fra Ullevål sykehus og sa at piken var lagt inn med en venerisk sykdom. 

Jeg ble vettskremt. Gikk d gravid med Tore, og vi brukte samme WC. Oversøster mente det ikke var noen fare. Vi vasket jo alltid av setet før vi satte oss.  

Vi syntes synd på pikens mor, da hun kom for å hente pikens ting. Moren gråt og fortalte at de kom fra landet og at hun ikke hadde peiling på hvilket liv datteren førte. 

Vi fikk heldigvis ingen ny leieboer ! 

FREDEN KOMMER 

Fredsdagen var jeg med Tore til kontroll hos barnelege Stoltenberg. Midt i undersøkelsen ba han meg vente litt. Da han kom tilbake, sa han at nå var det fred. Han hadde hørt på en radio han hadde gjemt. Beskjeden kom fra London. På veien hjem møtte jeg Even. Alle på kontoret hadde tatt seg fri. Det var en gledens dag. Folk løp rundt i gatene og ropte:”Seier´n er vår, seier´n er vår !”. 

Om kvelden rev vi ned alle de svarte blendingsgardinene og laget bål av dem på gaten. Gleden var enorm. 

Even og gutta skulle ned til Spydeberg for å se om det hadde gjemt seg tyskere eller nazister der nede. De gikk fra gård til gård. De omringet en låve. Hadde skytevåpen og alt klart. Ropte om det var noen der inne. Fikk ikke noe svar. Så tok en av de modigste og sparket opp døren og ut kom en gris ! Det var alt de fant i Spydeberg. 

Torbjørn kom hjem fra Sverige som en av de første. Mange av dem som hadde ligget i dekning hos mor og far kom og hilste på dem etter krigen.