Fra Facebook: Historien om Norge/Morten Dehli

Jeg sniker inn litt hverdagshistorie innimellom, håper det er greit. For midt i det vanlige – mellom beite og bjørk – står det noen trær som bærer mer historie enn man skulle tro. De ser ut som de har danset seg gjennom tidene, krokete, med lave greiner og arrete stammer. Mange tenker at de bare er gamle og rare, men sannheten er at de er formet av mennesker. De kalles lauvingstrær, og de er levende minner om en tid da hvert blad på et tre kunne bety forskjellen på liv og død.

Lauvingen var en del av livet, like nødvendig som høyet i løa og veden i veggen. Skikken har røtter tilbake til middelalderen, men det var på 1600- og 1700-tallet at den ble selve livsnerven i mange bygder. Korn slo feil, vintrene var lange, og høyet rakk sjelden helt til våren. Da var lauvet redningen.

Når sommeren sto på sitt grønneste, dro folk ut med ljå og kniv. De klatret opp i ask, lind, osp og alm, og skar greiner fulle av friskt løv. Kvistene ble bundet i bunter – lauvtabber – og tørket på hesjer, låvetak eller steingjerder. Om vinteren ble de hentet frem og gitt til kyr og geiter, mens trærne fikk hvile til neste omgang. Hver gård hadde sine faste trær, ofte hundrevis, og man visste nøyaktig hvilke som skulle kuttes hvert år.

For hvert kutt vokste nye greiner ut. Treet ble lavere, tykkere og mer forvridd. Etter et par hundre år hadde det fått den karakteristiske formen vi ser i dag – som en blanding av tre, redskap og skulptur. Mange av de krokete trærne som står i landskapet nå, ble brukt aktivt fra 1600-tallet og helt inn på 1900-tallet. Noen lever ennå – over 400 år gamle, med arr etter øks i veden og mose over snitt som ble laget av en bonde for mange generasjoner siden.

I fjellbygdene var lauvingen så viktig at det fantes egne regler og rettigheter for den. Det var forbudt å ta mer enn man trengte, og trærne gikk i arv sammen med gården. En middels stor gård kunne ha lauvingsrett på flere hundre trær, og ett tre kunne gi vinterfôr nok til én ku i tre–fire uker.

Disse trærne forteller ikke bare om jordbruk, men om kunnskap og tilpasning. Om mennesker som levde på naturens premisser og forsto verdien av balanse. Et lauvings-tre ble aldri felt – det ble brukt, stelt og holdt i live.