Alle julene og sommerferiene var vi på Endrerud, da vi var barn. Fars tante Mathea eide gården. Hun hadde to døtre. De var tvillinger, men veldig ulike. De ble født utenfor ekteskap. Det var stor synd den gangen. Mathea var født og oppvokst på Esbjug. Da hun skulle ha barn, kjøpte hennes far (min oldefar) Endrerudgården til henne. Meningen var at min bestefar, hennes bror, skulle flytte sammen med henne og hjelpe henne på gården, men han reiste til Oslo og fikk jobb i forsikringsselskapet “Bien”. Mathea ble gift med en som het Madsen. Han var død da jeg første gangen kom til Endrerud. 

Når vi skulle reise til Dokka, pakket mor det vi skulle ma med i kisten som står i kjelleren. Det var egentlig “samle-kisten” hennes. I den samlet hun utstyr til hun skulle gifte seg. Man skulle helst ha 12 av hvert slag, så som duker, håndklær, sengetøy o.s.v. 

Når vi skulle til Dokka, tok vi toget fra Bekkelaget st. Til Oslo. Så tog derfra til Dokka. Jeg var ikke så glad i togreisene. Toget hadde nemlig ikke lys på i tunellene. Så det var belgmørkt og jeg klamret meg til mor. Eller far. 

Vel fremme på Dokka, sto gårdsgutten på Endrerud og ventet på oss, med hest og dombjeller og slede. Vi ble puttet ned i skinnfeller, så vi ikke skulle fryse. Var det riktig kaldt, hendte det vi måtte gå av sleden og løpe et stykke så vi skulle få varmen igjen. Å sitte godt nedi skinnfellen, hesten som løp og lyden av bjelleklangen, meiene som skrapte i sneen, det var som et eventyr. 

ENDELIG FREMME ! 

Den følelsen jeg hadde nåe vi kom inn i varmen på Endrerud var herlig. Det hendte at vi frøs på bena når vi kom inn i varmen. Da gned mor føttene våre med sne. Det var ikke noe godt, men det gjorde godt. Hansine og Marie hadde mat ferdig til oss. Jeg syntes kjøkkenet var digert. Det sto en stor komfyr der. Det var ringer på komfyren, og når noe skulle kokes eller stekes løftet man bort ringene og satte kaserollene ned i hullene. Kaffekjelen sto på hele dagen, syntes jeg. Mathea satt alltid ved ovnen og snek seg til å ta noen drag av pipen sin, når hun trodde ingen så henne. Kan også huske de laget sukkerbiter. De helte farin i en langpanne og satt den i stekovnen. Når sukkeret var smeltet og avkjølt, klippet de det opp i biter. Sukkersaksen er det et av mine barn som har. 

Så fort vi hadde spist den dagen vi kom, løp vi ned i fjøset for å hilse på dyrene. Kan ikke huske at jeg reagerte på fjøslukten.  

Dagen etter når vi våknet, kom Hansine eller Marie og la i ovnen på soveværelset til mor og far. Vi barna fikk da komme inn dit og krype opp i sengen til mor og far. Så kom en av tvillingene med kaffe og kaker. Jeg kommer aldri til å glemme den stemningen, med knitringen i ovnen. Følelsen av varmen som spredte seg i rommet og den hyggelige atmosfæren. 

JULEDAGENE 

Etter frokost dro vi i skogen for å finne juletre. Det tok litt tid før vi fant et vi ville ha. Far saget det ned, og vi dro det med oss hjem. Så for vi opp i øvre bygningen, hvor bakstekonen holdt på å bake lomper, lefser og flatbrød. Hun stekte på en stor plate, som så vidt jeg husker lå oppå bryggepannen. Det var gøy å se på, og vi fikk smake. Lefser med smør og sukker på. Det smakte herlig.  

Når kuene skulle melkes, var vi med i fjøset. Vi fikk prøve å melke. Jeg må innrømme at jeg var ganske redd når jeg satt på fjøskrakken innunder kua og skulle forsøke. Hver gang kua svingte med halen, skvatt jeg høyt. 

Lille julaften bant vi nek og hang ut til fuglene. Ellers gikk dagen med til å leke ute i sneen, eller vi var en tur i hønsehuset eller vi var og så på grisene.  

Endelig kom julaften. Formiddagen kjedet vi oss og bare ventet på at kvelden skulle komme. Døren til stuen ble stengt. Vi fikk ikke komme inn før vi skulle spise middag. Mor og far pyntet juletreet og dekket bordet. Vi barna sloss om nøkkelhullet i håp om å få en liten titt på hva som foregikk der inne. Før vi skulle spise, gikk vi med mor ned til fjøset og satte ut en tallerken grøt til nissen. Da vi kom opp igjen, ble døren til stuen åpnet, og vi slapp inn. Synet av treet med levende lys og bordet dekket var hver gang en stor opplevelse som sitter fast i hukommelsen. 

Julenissen kom med pakker og det var alltid spennende. Etter hvert som jeg vokste til, forsto jeg at nissen var gårdsgutten. 

Tidlig første juledag løp vi ned i fjøset for å se om nissen hadde spist opp grøten. Tallerkenen var tom ! Jeg har en mistanke om at mor hadde vært der før oss og fjernet grøten. 

I julen var vi også budne til nabogården Djuve. Jeg husker at vi en gang fikk servert rømmegrøt. Den ble servert i en stor bolle, og så fikk alle utlevert en stor skje og skulle spise direkte fra bollen. Det likte jeg ikke, så det ble bare med en skje. 

I julen kom det julebukker. Det var ofte en voksen som hadde trekkspill. Så var det liv i huset. Ja, julen på Endrerud er blant de kjæreste minene jeg har. 

SOMRENE PÅ ENDRERUD 

Vi var ofte på Endrerud om sommeren også. Vi kjedet oss aldri. Vi var med i fjøset og hjalp til det lille vi kunne. Spadde kumøkk ned i et hull i gulvet, feiet etterpå og strødde tilslutt flis på gulvet. I hønsehuset fikk vi lov til å se etter egg. Vi fikk streng beskjed om ikke å skremme hønene. Det var som oftest Torbjørn og jeg som lekte sammen. Hans Christian var jo nesten 4 år eldre enn meg. Han hadde en venn på Djuve som het Lars, og de to var mye sammen. 

Vi var med på jordet når de skulle slå høyet. Vi fikk ri på hesten ned til jordet. Var med å rakte høy og tråkket høy i høyvognen. Hoppet i høyet på låven, og fikk prøve å dra slipesteinen når ljåen skulle slipes. Det var tungt, så det var ikke mange omdreiningene vi klarte. Ja, det var et helt annet liv enn det vi levde i byen. Vi var med alle steder. Vi gjorde selvfølgelig også en del ting som ikke var så bra. Husker en gang vi fant to kubjeller. De ville vi henge om halsen på en kalv og en sau. Kalven ble vettskremt og for ned i åkeren. Hansine og Matrie etter. Vi sto og så på å måtte jo le. Men gjett om vi fikk kjeft ! 

SETERLIV 

Om sommeren sendte de kuent til seteren. Vi var ofte med dit opp. Det var ingen kjørevei dit. Så det som skulle dit av matvarer og annet, måtte fraktes med hest. Det skulle jo også hentes smør, ost og annet fra seteren. De hadde store sekker som de fylte med medd det som skulle fraktes. Og sekkene ble hengt på hesteryggen, en på hver side. Det var langt å gå til seteren, men vi plukket blåbær langs stien, kastet stein i vannene vi passerte, og hadde det fint. Da vi omsider kom fram, sto seterkona i døren og tok imot oss. Vi fikk rømme og kaker. Hun hadde et lite rom i forbindelse med setra. Her kjernet hun smør og laget rømme og ost. Veien hjem gikk fort, det var jo bare nedover. 

BEGRAVELSE 

Jeg var med i begravelsen til Mathea. Kisten sto i øvre bygningen inntil begravelsen skulle finne sted. Jeg syntes det var nifst og turte nesten ikke gå ut på tunet. Begravelsesdagenpyntet de veien fra gården og ned til veien som førte til kirken med blomster og granbar på begge sider. Alle gårdene vi passerte var også pyntet med blomster eller granbar. Kisten ble plassert på en vogn som hesten dro, og vi kjørte etter med hest og vogn. 

BESØK AV SELGER OG POSTMANN 

Om sommerenkom det en gag imellom en mann med en koffert. I den hadde han en hel del småsaker han ville selge. Han ble alltid buden inn på kaffe, og vi fikk se alt han hadde i kofferten. Det var synåler, knapper, tråd, visper osv.  

Postmannen bodde på en liten gård ved siden av Endrerudgården. Han hadde en stri tørn. Om vinteren gikk han på ski med post fra gård til gård. Om sommeren syklet han. Husker jeg riktig, tror jeg posten bare kom et par ganger i uken. Telefon fikk de først lenge etter at Olaug og Hans Christian var gift. 

Jeg synes det er vemodig å komme opp til stedet som har vært Endrerud Gård nå. Husene er revet, og alt er borte.