Vår første landskamp

AV HANS ENDRERUD

Vi som fikk æren — og i første rekke gleden — av å være pionérer i norsk landslagsfotball, har uendelig mye å takke vår idrett for. Kanskje mer enn alle dere som fulgte etter. Jeg vet ikke, men for oss gamlekarene kan det i hvert fall se ut som om noe av leken og gleden er blitt borte på vegen. Måtte vi bare ha tatt feil!
Kravene var ikke så store i vår tid. Fotballspillet var først og fremst en fritidssyssel. Jeg husker ennå et godt eksempel på det. Min klubb, Mercantile, skulle spille en viktig kamp i Skien, og på grunn av togavgangen måtte jeg be min sjef om å få fri en time tidligere.

— Ja, men er det nå nødvendig dette her da, Endrerud? spurte han.

Jeg måtte jo si som sant var, at så tvingende nødvendig var det vel ikke. Og så ble det ikke noen Skiens-tur for meg den gangen. Jeg ville gjerne hilse på den sjefen som kunne tenke seg noe lignende i dag. Hvis han i det hele tatt våget det.
Men så skal vi også huske på at de eldre den gangen, de visste ikke engang hva en fotball var.
Jeg tror også jeg må få lov til å fortelle historien om min onkel, — fordi den er typisk og et rørende bevis på fotballens evne til å fange interessen og beholde taket på sine tilhengere.

— Fotball, sa han, tull og tøv! Du glemmer livets alvor, gutt, du glemmer skolearbeidet og du labber rundt som en bjønn. Nei, aldri skal noen få lurt meg med på en fotballkamp!
Men så kom han til Fredrikstad, og der nede skjedde det. En eller annen fikk lurt ham med likevel, og så var det gjort. Siden ble han min faste følge-svenn ved alle fotballkamper av dimensjoner. Mange år etter ble han syk, så syk at han hadde innstillet seg på døden. Men han var ikke redd den.

Han hadde gjort opp sitt bo — også det åndelige. Men siste gangen jeg var og besøkte ham, betrodde han meg at han hadde bedt om å få leve over søndagen så han kunne få høre overføringen av landskampen mot Sverige. Det ble ham forunt å høre første omgang. Han døde i pausen.

Det er nå 40 år siden jeg la opp som aktiv fotballspiller, men jo større avstanden blir fra denne lykkelige tiden, jo mer blir jeg klar over hvilken glede jeg har hatt av fotballen. Og jeg kan godt tilføye at jeg også hvilken nytte av den. Det er for å poengtere dette jeg har tatt med denne innledningen — og for å gjøre en smule gjengjeld ved å yte fotballspillet all den honnør jeg er I stand til å gi.

Vi Mercantile-karene befant oss plutselig som norgesmestere i 1907. Og da det året etter ble snakk om landskamp mot Sverige, var der en selvfølge at vi kom til å danne stammen i det laget som skulle få æren av å møte svenskene.
Men saken var tydeligvis ikke så lett å ordne. Det ble diskutert og brevvekslet i lange tider uten at det ga noe resultat. Men så var det en kveldstund på gamle Frogner. Mens vi drev der og trente på «Sibiriens» på grus, kom en mann hesblesende og viftende med et brev. Det var visepresidenten i forbundet, J. O. Jordell, og det kunne ikke være noen tvil om at han hadde fått et brev som hadde gjort et mektig inntrykk på ham. Vi lot fotball være fotball og flokket oss sammen om ham for å bli innvidd i mysteriet. Brevet var fra Svenska Fotbollförbundet som inviterte Norge til å spille en landskamp i Göteborg.

De ikke helt tydelige linjene ble studert fra alle kanter. Men det var en ting vi ikke skjønte. Det sto at kampen skulle foregå på sandolan. Og hva kunne nå det være? Vi begynte så smått å få betenkeligheter. Det var så sin sak å spille på noe som en ikke visste hva var. Men så var det et lyst hode som fant på at den utydelige bokstaven midt i ordet skulle være p og ikke en o. Kampen skulle altså finne sted på et sandplan — en grusbane. Og det var da sannelig noe vi var vant til!

Det var en humørfylt og optimistisk gjeng som «toget» mot Gøteborg. Kanskje hadde vi vært noe mer høytidsstemte om vi hadde gitt oss tid til å tenke litt nærmere over at vi var de første, de aller første av alle de landslagene som skulle følge etter oss, vi skulle innta plassen øverst i statistikken. Men vi kjente ikke ansvaret så tyngende akkurat da, og vi hadde de beste forhåpninger om at det skulle gå bra. De møtene vi hadde hatt med danske klubblag, hadde ikke skremt oss, og vi stolte på laget vårt.

Her hjemme hadde det hevet seg mange røster for at vi skulle avslå svenskenes invitasjon. Det var jo så kort tid siden 1905 — siden grensevakter og spent bitterhet. Men heldigvis ble disse røstene for spede i koret. Jeg vet at det også etter kampen er blitt fortalt historier om det svenske publikums dårlige oppførsel. Nåvel – en del mishagsytringer hører de fleste landskamper til. Vi har ennå ikke vokst fra det. Jeg for min del fikk ihvertfall et godt inntrykk av svenskene både som verter og publikum. Riktignok hadde vi en kjedelig episode da en eller annen – antagelig i ungdommelig kåthet — firte det norske flagget midt under kampen. Vår ytre venstre sprang imidlertid opp på tribunen og heiste det igjen!

Og så var det da blitt søndag ettermiddag, og vi sto der og ventet på at den engelske dommeren Smith skulle sette spillet i gang. Vi følte oss nok litt der vi sto i våre nye drakter — blå bukser og rød-hvite bluser. Men vi fikk høre et og annet slengord fordi vår målmann ikke hadde egen drakt. Han var kledd på nøyaktig samme måte som oss utespillere. Men også på det området har vi jo lært siden.

Som senterløper fikk jeg æren av å gi ballen det første kick i norsk landslagsfotballs historie. Og de sekundene som fulgte, kommer jeg til å huske til mine dagers ende. Jeg spilte til min gode venn, Minotti Bøhn, på indre venstre. Han gjorde et par tripp, svenskene var tydelig i villrede om hva han hadde i sinne. Et øyeblikk etter øynet han en liten åpning i det svenske forsvaret, og som et forsinket lyn skar han gjennom. Keeperen springer ut — en liten pole over hodet hans og vips — ballen i nettet! Jeg tror at det den dag i dag er det hurtigste mål vi har scoret i en internasjonal kamp.

Og det var vårt første. Snakk om begynnelse! Og snakk om at ikke motet steg noen grader! Men vi kom fort ned på jorden igjen. Det varte ikke lenge før det gikk opp for oss at svenskene var bedre — både i fart og teknikk. En kar som senterløperen Börjeson skulle jo komme til å spille en stor rolle i svensk fotball. Og jeg minnes også med glede og beundring brødrene Bergström. Det gikk 15 minutter før svenskene utlignet, men så kom det også 5 mål med jevne mellomrom. Selv fikk jeg gleden av å avslutte omgangens scoringer med vårt mål nr. 2.

Og slik foregikk det i følge en Göteborgavis:
…. svenskarnas målvakt snurrar om med en motpart vid ena målstången, bollen gör en båge och dusar ned framför mål der senterforward Endrerud er til städes och bringar inn den…

Bringar inn den, ja — Det er en fin følelse å kjenne at du får klem på skuddet og det er befriende å se ballen finne vegen til nettveggen. I annen omgang kom Börjeson og hans drabanter enda verre igjen. 1—6 ble det denne gangen. Det var Notti som var ute med et nytt praktmål. Men la vi sammen regnskapet, så hadde vi tapt 11—3. Og vi hadde ikke noe som tjente til vår unnskyldning — ikke annet enn at svenskene var bedre, de var kommet lenger i utviklingen. De lå et hestehode foran oss både når det gjaldt fart og teknikk. Men ikke på alle plasser. Notti Bøhn var suverén på banen som sprinter, og vår senterhalf Poul Houmann hadde ikke sin likemann når det gjaldt energi. Han ga aldri opp på en ball som det var en aldri så liten sjanse til å nå. Han var belgier og forlot landet kort tid etter matchen, men kontakten med ham er opprettholdt, og jeg vet at han i mange år var en fremtredende spiller også i sitt hjemland.

Det var en mismodig flokk med trette og slitne karer som trasket ut av banen. Jeg vet ikke om noe norsk landslag har tatt et nederlag så tungt som vi gjorde. Jeg tror det neppe. Vi reiste ned med usikkerhet og spenning, men med gode forhåpninger. Nå hadde vi møtt våre overmenn, hadde tapt og skulle ta fatt på den tunge vegen hjem for å fortelle om tapet.

I dag kan jeg sitte og smile av de 11 sønderknuste karene på samme måte som jeg smiler av de lyse minnene. Det er kanskje slik med alt vi får på avstand. Men det har likevel vært noe eget ved fotballens mange minner. En dag skal vi alle stå ved vegens ende og se tilbake på de milepælene vi rakk å reise i livet. For meg vil de som ble til i min fotballtid — alle som en — stå der lysende og rake.