Sønn av Søren Rasmussen Munch og Kristine Marie Røring

2Født 04.05.1740 i Christiania

Død 27.10.1802 i Søndre Land

Kilde: Jens Thiis: «Edvard Munch og hans samtid» – Gyldendal 1933:

Søren og Kristine Munchs annen sønn var PETER MUNCH, opkaldt efter sin oldefar Peter Røring. Han var født i Christiania 1740, men kom i sitt ellevte år, efter farens død, til sin moster som var gift i Danmark og satt som prestekone i Jylland. Peter Munch fikk således en dansk opdragelse, blev student ved Viborg skole og cand. theol. 1762. Ennu var ikke «Det norske Selskab» i Kjøbenhavn grunnet, men Peter Munch hørte til det samme slektledd som Wessel og Frimann, Joh. Nordahl Brun og Claus Fasting som var fra to til fem år yngre. Sikkert har han truffet noen av dem i Kjøbenhavn. I 1766 blev Peter Munch kapellan hos presten i Ringebu og to år senere gift med CHRISTINE STORM, datter av sogneprest Johan Storm i Vaage og hustru Magdalene Stub og halvsøster av dikteren Edvard Storm. Ganske visst arvet Peter Munch embedet i Vaage efter sin svigerfar, presten Storm, men paret Munch må allikevel ha blitt boende et tiår i Ringebu, for deres fem første døtre er døpt der. I alt var det 13 barn i ekteskapet.

Vaagepresten Peter Munch var en lærd mann og sine sønners utmerkede, men strenge opdrager. Ingen av hans barn våget å snakke til ham uopfordret, uten en liten datter som var hans yndlingsbarn. Men begge hans fremragende sønner, Johan Storm Munch og Edvard Storm Munch, omtaler ham i sine memoirer med den største pietet og vidner at sin lærdoms grunnlag, det har de fra denne strenge og kunnskapsrike far. I sin prestelige gjerning var han myndig og uforferdet, så der dannet seg sgn om ham i bygden. Der var svært med drikkeri og slagsmål i et vertshus nede ved elven i Vaage En kveld kommer presten inn i drikkelaget og holder en tordentale som slutter så: «Innen året er omme, er det ikke stokk på stokk igjen av dette hus !» Da våren kom med stenskred og flom over bygden, blev profetien fullbyrdet. Det syndens hus ved elven blev revet med av flommen.

Peter Munch kom ikke til å ende sine dager i Vaage. Han søkte sig sørover til et mindre byrdefullt embede i Land og fikk det. Også her øvet han sin prestegjerning med makt og myndighet som har skapt legende. En av hans forgjengere i embedet skal ha vært en gudsforgåen mann og man trodde om ham at han spøkte i selve kirken. En natt kom kirketjeneren styrtende til kirkegården, vekket presten og forklarte at der var et uforklarlig lys inne i kirken. Peter Munch stod opp, iførte sig sitt ornat, tok bibelen under armen og lot sig låse inn i kirken alene. Han blev lenge der og man hørte stemmer strides, selv holdt han med høi røst en preken for de døde. Så blev der ro. Slik lyder sagnet, og der danner sig ikke sagn om hvem som helst. Peter Munch var utvilsomt en sjelden maktfull personlighet.»
«Presten Peter Munchs siste leveår i Lands prestegjeld var ikke gledelige. Hans kraft svant hen og han var tilslutt så alderdomssvekket, legemlig og åndelig, at sønnen Joh.St. Munch i hui og hast måtte ta sin teologiske eksamen og ile hjem for å være faren til hjelp i hans embede. – Peter Munch døde på Land prestegård i 1802.»

«Vaagepresten Munch hadde tretten barn, derav en sverm av døtre. En av dem, jeg tror det var Petronelle, skulle giftes med en ung officer, en temmelig løssluppen døgenigt av en løitnant, og Vaagepresten, som var en streng og myndig prælat og skulde vie dem, fant kanskje noe taktløst øieblikket inne foran alteret til å si ham noen alvorsord om en ektemanns plikt og vandel. Dette tok løitnanten meget ilde op og utbrøt: «Vel, man er ikke fornøid med mig ! Jeg kan gå.» Hvorpå han tok sin hatt og forsvant for bestandig. Den søte Petronelle fikk aldri noen annen mann og døde ugift.»

Publisert av Tore Sandvik med bruk av Embla Familie og Slekt

Da han var 11 år kom han til sine slektninger (moster) som var prestekone i Tømmerby på Jylland, og ble student fra Viborg skole i 1756, og theol. candidat i 1762, med karakter non cont. Den 12.12.1766 ble han pers. kapellan i Ringebu, og den 25.08.1776 sogneprest i Vågå etter svigerfaren, og den 29.09.1786 sogneprest i Land. Han var en mer enn vanlig samvittighetsfull og kunnskapsrik mann. Han ville først og fremst at ungdommen skulle lære mest mulig. Han underviste selv sine egnebarn, 9 i tallet – noen helt fram til artium. En av sønnene, Edvard ble far til historikeren P. A. Munch, som senere skulle bety mye for Bjørnstjerne Bjørnsons diktning.

Han skildres som en rettskaffen mann, men var til tider stri, og han satte store krav til konfirmantenes kristedomskunnskaper. Han var svært opptatt av folkeopplysningen i bygda, og har styrte skolestellet med fast hånd. En gang kom han på kant med menigheten (Vågå) forde han tok betaling for kirkelige handlinger. Det ble sendt klage på kan til kongen. En annen og viktigere grunn til klagen, var at han ville at de skulle  legge nytt tak på  den gamle presteboligen. Peter hadde stor familie, og trengte plass. Klagen ble ikke tatt til følge. I dag står den gamle bygningen på Maihaugen

Munch var plaget av gikt, og han måtte derfor overlate mye av arbeidet til kapellanen. Han døde av slag.