Den norske bonden er unik i europeisk sammenheng.

Norge på 1700-tallet lå geografisk et godt stykke unna kamphandlingene i Den store nordiske krig. Etter å ha ligget rolig på vinteren, begynte de militære manøvrene da snøen smeltet og det ble mer framkommelig. Da kom også kravet om proviantskyss opp til troppene som var stasjonert på Kongsvinger festning:

– Det kunne bli hungersnød for familien om bonden fikk beskjed om å stille med deres eneste hest. Matkornet kom fra Danmark og frakten tur-retur kunne ta tre uker på dårlige veier på Romerike og Odalen opp til Kongsvinger. Proviantskyssen gikk på våren, da bøndene skulle så korn og grønnsaker. 

En sak hvor Edvard Røring var innblandet

Supplikk = Klage

Kilde: Oscar Aanmoen (Proviantskyssen og Gjerdrums-bøndene under Den store nordiske krig.)

Byrder og klager. – utdrag

Proviantskyssen under den Store Nordiske Krig:

Proviantskyssen er kort fortalt et pålegg fra øverste nasjonal myndighet rettet mot de lokale fogdene og amtmennene om å kompensasjonsfritt bidra til transport av proviant og materiale il hærens leire og festninger.

Bakgrunn for saken: Bøndene i Gjerdrum fikk beskjed om å komme med 30 hester våren 1719, for å frakte dansk matkorn opp til de militære styrkene på Kongsvinger festning. Men de klarte kun å stille med 10 trekkdyr.

Bøndene betalte to riksdaler per hest, hester som måtte hentes andre steder.

De måtte betale for hesteskyssen som skulle leies og betales som kompensasjon for dem som ikke kunne stille. Pengene ble samlet inn av bonden Just Kulsrud, men bøndene må ha merket ganske raskt at pengene deres ikke kom fram. De sendte derfor flere klager.

Bøndene følte seg snytt og forlangte å få tilbakebetalt pengene som skulle gått til proviantskyss. Stiftamtmann i Akershus, Wilhelm de Tonsberg, ga ansvaret til sorenskriver Edvard Røring om å finne ut hva som hadde skjedd. Utfallet av saken forblir uklart, men både bøndene og sorenskriveren pekte unisont mot innkreveren, Just Kulsrud.

Kulsrud kan ha underslått pengene for å bedrive investeringer, jeg har gravd i kildene og funnet en mann som slet med privat gjeld. Hele bygda visste at han var i et økonomisk uføre. Lensmann Jacob Johannessen Heni i Gjerdrum og Nannestad var heller ikke helt uskyldig. Han hadde ansvaret for at proviantskyssen ble utført. Heni hadde lånt penger av en av bøndene, Eirik Aamodt, hele 390 riksdaler, uten at det ble oppgitt noen grunn. Heni investerte ikke i eiendom dette året. Bonden Aamodt hadde selv betalt fire riksdaler for to hester han ikke kunne stille til proviantskyss. Stiftamtmannens overordnede, fogd Michael Jensen Gamborg i Øvre Romerike og Odalen, hadde et kjølig forhold til bøndene i Gjerdrum. Han var kjent for å kjøpe gårder av gjeldstyngede bønder, for å selge eiendommene dyrt videre. Saken til Gjerdrum-bøndene viser likevel at den danske styresmakten tok klagene på alvor. Danskenes største skrekk var et bondeopprør på Østlandet. Da sorenskriver for Øvre Romerike og Odalen, Edvard Røring, kalte inn til møte på tingstua i

Gjerdrum den 12. januar 1720 var dette etter lengre tids uenighet mellom bygdas bønder og lokale myndigheter. Saken begynte 6. mars da fogden Michael Jensen Gamborg sendte et brev til lensmannen i Gjerdrum prestegjeld Jacob Heni med krav om proviantskyss. Fogden hadde motatt kravet fra kommandantskapet på Akershus festning. Gjerdrums bønder fikk i oppgave å møte allerede 10. mars med 30 hester på Akershus festning for å transportere dansk korn til magasinet på Kongsvinger festning.

Gjerdrum-bøndene sendte en ny supplikk 4. desember 1719 og følte seg tydelig snytt av bygdens myndigheter og forlangte å få tilbakebetalt de pengene som skulle gått til å betale for proviantskyssen. Det endte med at stiftamtmann Wilhelm de Tonsberg ga ansvaret over til sorenskriver Edvard Røring 14. desember om å bringe klarhet i saken på hans vegne. Selve utfallet av saken forblir uklart, jeg vet ikke om saken nødvendigvis stoppet her eller ble gjenopptatt ved en senere anledning. Både bøndene og lensmannen pekte mot innkrever Just 14 Se vedlegg 1 ved Fogdens brev, linje 74 til 95.

Lensmannen gikk aktivt inn for å fraskrive seg selv all skyld. Bøndene fremstod som sakens fornærmede part og hadde ingen skyld.

Det som er spesielt med denne klagebehandlingen i forhold til andre statlige klager på denne tiden er nettopp bondens rolle. Mange ganger ble slike klager blank avfeid og bøndenes representanter straffet, men i dette tilfellet ser det ut som om både sorenskriver, fogd og amtmannen tar bøndenes side mot det som blir hintet til å være underslag. Bonden fremlegger hele. to supplikker, stiller mannsterke til selve høringen og samtlige av høringens danne menn er også lokale bønder.

Røring fremlegger tidlig i sin undersøkelse at han har ikke bare hatt løpende kontakt med fogden for Øvre Romerike og Odalen, men også den klagende allmuen i forkant av møtet.

Selv om Røring tydelig antyder at Lensmann Heni kunne håndtert denne saken annerledes er han konsekvent med at Heni ikke har noen direkte skyld i saken. Dette kan være noe inhabilt fra Rørings side. Han har tydelig hatt ikke-arbeidsorientert kontakt med både Jakob Heni, men ende mer med hans bror, Gudbrand Heni. Samme år klagen fant sted, 1720, lånte også sorenskriver Røring 100 riksdaler til lensmannens bror.

Konklusjon.

Etter da å ha analysert Røring sin gjennomgang av Gjerdrum-saken kan vi påstå at under den store nordiske krig var ikke velviljen til å utføre proviantskyssen noe annerledes enn velvilligheten til å rette seg inn etter andre pålegg og skatter. Bøndene hadde ikke noe å si på selve proviantskyssen, den måtte utføres. Dog, som vi kan se gjennom Gjerdrum-saken ble bøndene hørt og respektert i den grad opplysningene de kom med gagnet staten. I dette tilfellet var dette gjennom å avdekke underslag og finne ut hvorfor ikke den sårt tiltrengte proviantskyssen ble gjennomført slik som den var bestilt. Bøndenes argumentasjon i proviantskyss-supplikker generelt kretser rundt hovedargumentet om at de allerede er tynget av den og at kravet er for stort. Dette gjelder da særlig under den store nordiske krig. Bondens rolle er fremtreden i slike supplikker, men også fogden hadde sin betydningsfulle rolle og ved flere anledninger gikk de inn på bøndenes side. Dette kan vi til dels sa gjennom Gjerdrum-saken, men særlig gjennom Valdres-eksemplet som tidligere er gått nærmere inn på.

Det vi også har sett er at proviantskyssen i stor grad er med på å sette forholdet mellom fogd og allmue. Fogdens rolle som mellomledd mellom stat og folk har satt fogder landet over i en posisjon som kan være vanskelig å balansere uten å bli uglesett av enten den ene eller andre parten.

Av den magre forskningen som tidligere er gjort på proviantskyssen både innenfor lokalhistorien og faghistorien har man tidligere konkludert med at når bøndene innsendte supplikker relatert til proviantskyssen så var dette alene en klage på pålegget. Det Gjerdrumsaken påviser er at en proviantskyss-supplikk ikke nødvendigvis kun retter seg mot pålegget men også mot personer. Kanskje er dette nettopp årsaken til at Gjerdrum-supplikken ikke endte med avstraffelse av bøndenes representanter og derfor er Gjerdrum-saken også med på å knekke myten om at ingen proviantskyss-supplikker endte i bøndenes favør. Rørings undersøkelse understreker proviantskyssens viktighet for forsvaret. Uten proviantskyssen og andre pålegg som militær friskyss var ikke Danmark-Norge i stand til å stable på bena en levedyktig hær eller styrke sine befestninger på Østlandet.