Her er et utdrag fra det jeg skrev om slekten Evensen fra Follo.

Vi befinner oss på gården To i nåværende Ås kommune. Året er 1600. Christian IV er konge i Norge, landet er for tiden ikke i krig.

Det er sensommer, og været er pent.

På jordet står det en mann og ser at jo, det blir vis en brukbar høst. Som vanlig sådde han blandkorn havre/rug, som alle gjorde på den tiden.

Mannen er iført knebukser av skinn, vadmelsbluse, strømper og grove sko. En sort jakke og hatt er lagt over et gjerde. Mannen er Rasmus med etternavnet To. Skjønt, etternavn ble ikke brukt på den tiden på samme måten som nå. Man tok navnet på den gården man bodde i til etternavn, og brukte farens fornavn med endelsen -sen eller -datter.  Vi vet ikke navnet på far til Rasmus, men navnet Rasmus fra To er riktigere enn Rasmus To.

På denne tiden kan Rasmus ha vært en ca 30 år

Rasmus var gift med Maren. Rasmus døde før 1629. Når  Maren var født og døde vet vi ikke. Det er mulig at hun døde i 1630 eller 31, for fra 1631 til 35 satt en mann med navn Amund Rasmussen med gården. Han hørte sannsynligvis ikke med slekten, men kan naturligvis ha vært gift med Maren. Vi vet heller ikke hvor hverken hun eller Rasmus kom fra. Det vites heller ikke hvor mange barn de hadde. Det er sannsynlig at de hadde minst 4 barn. En av disse var sannsynlig Gunnhild med mellomnavnet Rasmusdatter.

Mer om henne senere.

Det kan være verdt å stoppe litt opp ved gården To, fordi dette er den eldsteav gårdene som jeg har funnet fram til.  (Ås Gårdshistorie II – Trygve Vik)

To ligger på høydedraget ovenfor den gamle Mosseveien i området Vinterbro-Nesset ved Bunnefjorden.

Tidligere dekket gården hele området i forsenkningen mellom Gjersøen, Vinterbro og Pollen.

Gården er sannsynligvis utskilt fra gården Bølstad (Bårdarstadir), og 

Tidligere dekket gården hele området i forsenkningen mellom Gjersøen, Vinterbro og Pollen. Gården er sannsynligvis utskilt fra gården Bølstad (Bårdarstadir), og skriver seg fra kristen sagatid (1050 – 1350 e.Kr.) To omfattet tidligere to gårder (Elgjartun – siste gang nevnt i 1574, altså ikke lenge før denne historien begynner – gården ble da kalt Elleto) og selve To med plassen 

To-ødegården. Det egentlige To omfatter ca 290 da. Deler av den opprinnelige gården tilhørte Oslo Hospital som eide mye jord i Follo.

Vi kan tenke oss at Maren kommer ut på trappa og roper til middag. Hun er iført noe som kan ligne på en mørk bunad uten noe særlig broderier. Dette er jo hverdagsklær ! På hodet har hun et tørkle i lyse farger.

Begge hadde naturligvis mer klær, Maren fler enn Rasmus, i allefall var garderoben mer variert.

Huset er av tømmer med små vinduer. Inne er det et stort rom som tjente som stue, soverom og kjøkken. På To, som er en relativt velstående gård, hadde de dessuten et par rom til.

Ved den ene langveggen står det et langbord, med en stor bolle med havremelsgrøt, og et par sleiver. Tallerkener eller kniv og gaffel fantes ikke. Det lå dessuten en stabel flatbrød på en planke ved siden av grøten.

Rasmus og familien levde ellers av storfekjøtt og det man kunne fange av vilt og fisk. Poteter var ukjent.

Maten ble laget ved åpen ild. Belysningen besto av talglys.

Marens foreldre bor også i huset, så husholdningen kan ha vært på  8-10 personer. Det var allerede da praksis at eldre bodde på gårdene på en føderådskontrakt (Kår) De som var friske nok til det, stelte sin del av jorda og dyrene de skulle ha etter avtalen. De som ikke var friske bodde sammen med barnas familie og førte ikke egen husholdning. Det fantes også rundt omkring på gårdene syke, fattige og uføre som fikk hus og mat, selv om legdsystemet ikke var «oppfunnet» ennå.  Dette kom godt med under arbeidet på gården. 

Redskapene var stort sett av tre, med enkelte jernredskaper innimellom. De viktigste redskapene var en slags plog og en øks. Spader var det godt med, likeså ljå og sigd.

Gården hadde 2 hester, 6-8 kuer, 4-6 sauer og noen geiter. Ved siden av blandkornet sådde de også en åkerlapp med ren havre.

———————————————————————————————————————————————————-

På denne tiden skulle bøndene sørge for å skaffe skyss til kongen og andre øvrighetspersoner, så det kom godt med å ha to hester. Veien fra Sverige mot Oslo gikk i distriktet, og flere bønder klaget over at skyssvirksomheten la tunge bører på dem.

Fra slutten av 1500 tallet økte tallet på brukere i Norge, og fler og fler gikk over fra selveiere og leilendinger. Husmannsvesenet var lite utbredt, slik at gårdene ofte var store.

1636, omtrent på den tiden Christian IV fikk startet byggingen av Christiania under Akershus’ murer, kom det en mann til To med navn Åsmund Sebjørnsen. Han var gift med Gunhild Rasmusdatter, og vi kan gjette på at hun var datter av vår Rasmus. Hvor han kom fra er ukjent. 

Bygdebøkene inneholder ofte småhistorier som belyser noe av livet på den tiden :

Historien forteller at Åsmund hadde penger å låne ut til Rolf Haugen i Ski, mot pant i gården. Rolf Haugen var meget rik, og det er rart at han skulle måtte låne penger av Åsmund To. Det har muligens skjedd fordi Åsmund ville kjøpe gården som var eid av Rolf, og at Rolf nødig ville selge. Pantet ble aldri innløst, så noe oppgjør fant ikke sted.

Flere historier:

I 1664 ble han og svogeren Ole Larsen, som da bodde på Askehaug, utkalt som soldater. De skulle marsjere til Fredrikstad midt i onna. Da søkte de Stattholderen om å slippe fordi de brukte på såkalte fullgårder (Det var en skrøne for Sebjørns vedkommende), betalte sin skatt og sin landsskyld, og ingen hjelp hadde i onna.

Stattholderen var nådig og lot dem slippe fordi fordi det er i innhøstningstiden, på betingelse at de skaffet  dyktige menn til tjeneste i Fredrikstad eller Halden, da majestens gavn og tjeneste ikke kunne stå uforrettet, som det heter.

Åsmund og Gunhild hadde 6 barn, hvorav nr. 2 , Sebjørn overtok gården. Eldste sønn flyttet til gården Vang i Kråkstad.

Åsmund levde så sent som i 1660, da han stevnet Marte Harestad i Kråkstad på vegne av almuen i Nordby (Nordby sogn). Marte var enke etter skysskafferen og hadde forsømt å sørge for skyss-avløsning, slik at Nordby-folket hadde måttet skysse langt over sitt vanlige skyss-skifte. For godtfolks forbønn ble imidlertid Marte tilgitt for denne gang. 

Like etter var Åsmund død, og Gunhild giftet seg med Hans Askehaug (Gården Askehaug).

Hun døde før 1684.

————————————————————————————————————————————————————

15 år før dette, i 1645 ble det født et guttebarn i Drøbak. Drøbak var den gangen ingen by, men en liten samling hus ved stranden. Gutten ble kalt Hans, med etternavnet Borp. 3 generasjoner senere, og 4 generasjoner senere for Åsmund sin del, skulle det bli født en jente, som giftet seg rundt 1810, og som skulle bli min tipp-oldemor. Mer om det senere.

Dette var samtidig med freden i Brømsebro hvor Norge måtte gi fra seg Jämtland og Härjedalen. Noen år før måtte også Norge avstå Bohuslän.  

Samtidig ble Oslo flyttet fra det som idag er Gamlebyen etter at byen var ødelagt av brann, og flyttet inn under Akershus’ murer med navnet Christiania etter kong Christian IV.

———————————————————————————————————————————————————–

Sønn til Åsmund, Sebjørn Åsmundsen To overtok gården i 1660-årene. På denne tiden begynte det store salget av krongods. Det ble dermed flere selveiende bønder. Dette gjaldt foreløpig ikke To. 

Sebjørn var gift med Guro Olsdatter (Opprinnelse ukjent). De hadde 7 barn. Også her ble det til at nest eldste sønn overtok gården, mens den eldste flyttet til en annen gård. Begge het forøvrig Hans. Den eldste Hans døde på gården Kjølstad Vestre, og broren overtok To mot at foreldrene fikk kår hos ham.

Yngste sønn, Åsmund, overtok etterhvert gården Østensjø, og dette er «vår mann». Vi følger derfor etter til distriktet mellom nåværende Ås og Ski tettsteder, nærmere bestemt til området ved Holstad jernbanestasjon, og Østensjøvannet i Ås.

Østensjø betyr «østenfor sjøen». Det er ukjent om sjøen hadde noe eget navn, men den fikk i allefall etterhvert navn etter gården: «Østensjøvannet».

Gården stammer fra sagatiden, og dens opprinnelse knytter seg til gårdene Askjum, Holstad og Kjølstad.

Disse gårdene er eldre. Senere ble den opprinnelige gården delt i to, Østansjø og Hauger. Hauger har fiskeretten i vannet. I tiden etter Svartedauen (Fra ca 1350) lå mange gårder øde. I denne tiden disponerte Østensjø et stort utmarksområde som opprinnelig tilhørte en gård som ble lagt øde. I tillegg til dette har det frem mot 1600-tallet vært store grensejusteringer i området. Under alle disse omskiftningene fikk Østensjø økt sitt areale betraktelig fra ca 350 da til 850 da i nyere tid. Fra omkring 1660 var gården delt i et Nordre og et Søndre Østensjø.

Det er til Søndre Østensjø Åsmund Sebjørnsen kom da han i 1702 giftet seg med enken etter Paul Gabrielsen.

Dette skjedde to år etter starten på den store nordiske krig. Imidlertid døde Anne, og Åsmund giftet seg opp igjen med Kirsti, datter av Lars Svendsen Halangen Søndre i Frogn. De hadde 7 barn, en av dem het Kari, født i 1722. Hun giftet seg med Karl Jonsen på gården Sørås.

———————————————————————————————————————————————————-

Den store nordiske krig berørte store deler av det området vi befinner oss i. Området var ofte skueplass for små trefninger, men ikke minst var Østfold og Akershus et oppmarsjområde for Karl den 12’s angrep på Christiania.

———————————————————————————————————————————————————

I hele denne tiden var gården delvis i kirkelig eie. Gården ble selveie i 1765, men da var Kari flyttet ut, og vi følger henne over til Sørås.

Sørås var den søndre delen av det som var tilbake av urgården Ås i romertiden (Krf. – 400 e.Kr). Gården ble utskilt i forhistorisk tid, og ligger tett opp til NMBU (tidl. Landbrukshøgskolen) ved Studentersamfunnets hus, tilsammen 2000 da. Denne ble imidlertid delt igjen, mens skog og utmark ble brukt i sameie med Burum frem til 1763.

———————————————————————————————————————————————————

Sameie betydde opprinnelig at man brukte utmarka beite til husdyrene og tømmer til husene. Etter 1500 fikk imidlertid skogen også betydning i forhold til tømmeravvirke etter at vass-sagene kom opp. Det gikk an å hogge tømmer og selge som bjelker eller annen last, og få penger for det.

Dette førte dessverre med seg grensestridigheter, og at gårdene åt seg ofte sakte men sikkert innover i sameiet.

———————————————————————————————————————————————————

Allerede i 1525 ble den første dom avsagt i striden om Sørås-Burum sameiet. Vi lar den ligge, fordi det var lenge før Kari Åsmundsdatter kom til gårds.

——————————————————————————————————————————————————–

Utover i tidlig 1700- tall var et nytt moment kommet til – behovet for å knytte arbeidsfolk til gårdene. Husmannsvesenet var i emning. Både Burum og Sørås anla husmannsplasser i sameiet.

Årsaken til husmannsvesenet var at befolkningen økte sterkt utover mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Husmennene var som oftest barn av bønder som ikke hadde odelsrett. Noen av dem fikk husmannsplass hos sin (som oftest) bror, andre måtte ut på vandring. Det ble opprettet husmanns-kontrakter som ga husmannen rett til å disponere husvære og en jordlapp mot å arbeide på gården. Etterhvert måtte man også i noen tilfeller ut med en del av avlingen til bonden. Husmennene var fritatt for skatt, og enkelte andre plikter i forhold til kronen. De var ikke fritatt for militærtjeneste.

——————————————————————————————————————————————————

Sørås tilhørte Oslo Katedralskole helt til 1800, slik at Kari og Karl Sørås var leilendinger. Leilendingene hadde restriksjoner på hogst i skogen, fordi eieren skulle ha det meste.

Karl Sørås var født i 1722, og var søstersønn til daværende bruker Per Karlsen fra Hogstvedt Østre, gift med Anne Andersdatter Hogstvedt Vestre.

Anne døde i 1745, og i 1746 overlot Per Karlsen gården til Karl mot kår. Karl skulle så to tønner havre for ham om året, og høste inn. Til gjengjeld skulle han arve det de etterlot. Karl var sønn av Jon Skøyen fra Såner.

Jeg har foreløpig ikke klart å finne ut mer om han.

Kari og Karl hadde fem barn. Eldste datter het Kirsti. Hun var født i 1757, og det er henne vi skal følge videre.

Hun giftet seg nemlig med Lars Pedersen Solberg, sønn av Ingeborg Åsmundsdatter Eljesrud (I Ski) og Per Syversen Eljesrud (I Ski) Ingeborg var datter av Anne og Amund fra Glosli i Frogn. Per var sønn av Syver og Ellen Eljesrud (Ski)

———————————————————————————————————————————————————

Flere ganger på 1700-tallet opplevde befolkningen uår. Etter at den store nordiske krig var avsluttet med drapet på Karl den 12., var det riktignok fred i lang tid. 

Forholdene for befolkningen var likevel vanskelige.

Norge hadde på den tiden en meget liten overklasse, stort sett begrenset til under 100 familier. På denne tiden kom utviklingen av fattigvesenet, med fattigkasser og legdsordningen. 

Legdsordningen hadde likevel vært praktisert siden 1500-tallet, men på denne tiden kom den i fastere former. Årsaken var at det ble stadig flere fattige som følge av befolkningsøkningen, og at det var vanskelig å dele gårdene. 

Det ble en økt innflytting til byene, og på landet var en stadig større andel av befolkningen uten jord. Riktignok så man en oppgang i håndverksbeskjeftigelsene (Håndverkslaugene hørte byene til), men industrialiseringen lå ennå 50-100 år frem i tiden.

Siden slutten av 1600-tallet var konfirmasjon blitt obligatorisk, likeså kirkegang på søndager og i helligdagene. Den som ikke møtte opp, fikk bot. (Kirkeplikt fra 1735) Almueskolen var i ferd med å vokse frem. 

———————————————————————————————————————————————————

Kirsti Karlsdatter Sørås giftet seg altså med Lars Pedersen Solberg. De fikk fem barn. Lars Solberg var født i 1744. Lars fikk gården mot å gi foreldrene kår og utbetale 250 riksdaler til søsteren Tore. I 1779 tok han sin tante Karen i huset mot å få hennes eiendeler. Hun skulle ha to daler i året i lommepenger ved siden av kåret. Kirsti døde i 1808, og opplevde altså ikke å få se barnebarnet Even Engebretsen Knapmyren. (F. 1817) Det gjorde derimot Lars, som døde i 1819. Hun opplevde altså heller ikke omveltningene i 1814.

Da Kirsti var død, overlot Lars gården til sønnen Samuel, mot kår. Samuel var født i 1787, og gift med Seline, også født i 1787. Hun var datter av Sven Johannesen Haver i Frogn. De fikk 11 barn. I 1830 solgte Samuel gården. Han døde i 1834, og Seline kjøpte gården Holtet i 1846, hvor hun døde i 1858.

Gården Holtet, opprinnelig en husmannsplass under Treider Vestre var en av disse gårdene som ble sterkt oppstykket. Den delen som Seline kjøpte var kalt Nordre Holtet, Nordre Holtet var i en periode delt på en litt pussig måte: Grensen gikk gjennom låven, og gjennom kjøkkenet i hovedbygningen.

Hennes sønn, Johannes overtok gården da moren døde. Gården var da blitt slått sammen igjen med Søndre Holtet.

Johannes var smed, og fortsatte dermed tradisjonene på gården fra 1700-tallet. Han var den første som holdt hest i Holtet. Hans sønn igjen fortsatte smievirksomheten. Idag er det bilverksted på eiendommen.

Et annet av barna til Seline og Samuel var Johanne Sofie, f. i 1821, og min tippoldemor.

Men før vi går videre, går vi tilbake til 1645, da det ble født en gutt i det lille tettstedet Drøbak nede ved fjorden.

Han skulle få navnet Hans.

Hans Hansen Borp (Dorph ?) overtok gården Søndre Belsjø ca 1680. Han var gift to ganger, annen gang med med Mette Sørensdatter, f. 1673 

——————————————————————————————————————————————————-

Foruten å drive gården forsøkte han seg som gjestgiver og vertshusholder, og kom dermed i klammeri med den nye gjestgiveren i Drøbak, Jochum Evertz, som i 1683 innstevnet Hans for tinget på grunn av dette. Iflg domsslutningen måtte Hans forplikte seg til å ikke befatte seg med «noget tapperi af øll, brendevin eller annen vare».Samtidig ble Hans Borp dømt til å betale Evertz 2 daler i erstatning for «en halv ku» som hunden hans hadde bitt, så den «ikke kunne spise, og tilslutt døde av dette».

Antakelig har Hans ikke vært bonde, så gårdsdriften gikk heller dårlig. Flere ganger i 1690-årene stevnes han for gjeld. I 1700 innkalte Helle, enken etter sogneprest Jørgen Harder, ham fordi han ikke hadde betalt 1/2 tønne rug som han hadde fått for 14 år siden. Hans «formoder med arbejde at kunde gjøre henne fornøielse». Det var ikke nok for Helle, som fortørnet erklærte at «mannen maa skamme sig!». Han måtte betale rugen pluss omkostninger.

Året etter stevner Hans brukeren av Nordre Belsjø, Ole, for urettmessig hogst i sameieskogen Belsjø og Seiersten.

(Beskrivelsene etter Falck-Myckland, Gårdshistorie for Frogn)

Gårdshistorien for Frogn har avbildet Hans Borps våpenmerke (Bumerke). Om det sier noe om mannens herkomst er usikkert. Har ikke funnet ut om dette. Det er relativt vanskelig da det første manntallet i Norge var i 1660, da Hans var ca 15 år. Det var vanlig at barna på den tiden tok tjeneste hos andre for større eller lengre perioder når de var så gamle.

———————————————————————————————————————————————————

Hans og Mette fikk tre barn sammen. Yngste datter var Marie, f. 1726 som etterhvert ble gift med Johannes Jensen Kolstad, senere Skorkeberg. Det er henne vi skal følge etterhvert, men først litt opplysninger og mere historie:

Ved Hans’ død i 1728, besto besetningen av 1 hest, 7 kuer (4 sorte og hvite og 3 røde), 1 stut, 7 geiter, 2 griser, 2 gjess. Blant gårdsredskapene var en eikeharv og en gammel håndkvern. Om husene sier skiftet at stue-bygningen besto av et stuekammers og kjøkken, samt en sval-kove tilbygd på sydsiden. Den har tatt skade av drypp på loftet, og behøvde dessuten «sydring» av nordveggen, nye vindskier, endel spon på taket, ogreparasjon av skorsteinen. Den tilbygde svalen på sydsiden var utilstrekkelig. Bryggerhuset med skorstein og bakerovn, samt et lite kammers trengte også utbedring. Av andre hus nevnes stolpebod,fjøs, en låve med to lader, hestestall. Alle trengte reparasjon. Dessuten måtte det bygges ny kjølne, som manglet på gården. 

Tilsammen var åboten (Bot man måtte betale for manglende vedlikehold av eiendom) på 36 rd., og nettoformuen var dermed bare 1 rd. 13 skilling.

Etter Borps død ble driften overtatt av en annen, som imidlertid døde etter kort tid. 

Dermed gikk bygselen over til en mann ved navn Arne Svendsen. Han giftet seg med Mette. De drev gården frem til 1767, da de avsto gården frivillig til Jacob Strøm fra Drøbak. 

I juli 1768 begjærte «de ældgamle og skrøbelige egtefolk» Arne Svendsen og Mette Sørensdatter separasjonsskifte, da de ikke lenger «formaaede at føre husholdning sammen». Formuen var netto 311 rd.

Mette døde i 1770.

Marie Hansdatter giftet seg altså med Johannes Jensen Skorkeberg. Johannes, f.1730 var sønn av Gjertrud Pedersdatter og Jens Jensen på Kolstad. De hadde også en sønn som het Hans, f. 1733. Han skal vi høre mer til, men først Marie og Johannes.

I 1755 kjøpte Johannes Jensen fra Kolstad Skorkeberg. Marie og Johannes hadde 2 barn. Marie døde i 1763.

——————————————————————————————————————————————————–

Vel 1/2 km vest for veidelet ved Fjøser tar den 200 m. lange gårdsveien til Skorkeberg nordover fra Åsveien. Fra Nordre Skorkeberg fortsetter den videre nordover til den gamle bygdeveien. Gården ligger på sand- og leirblandet moldjord, 97 meter over havet. Gården ble trolig ryddet i tidlig kristen tid. Den var ett bruk til 1727, da den ble delt i Søndre og Nordre Skorkeberg. I 1790 ble de to brukene igjen samlet til ett, men delt igjen i 1836.. Iflg. Gårdshistorie fra Frogn, som er utgitt i 1967, er hovedbygningenpå Søndre Skorkeberg gammel, men utvidet og restaurert i 1906. På Nordre Skorkeberg er hovedbygningen reist ca 1895. 

De første opptegnelser om eiere av gården er fra 1365.

——————————————————————————————————————————————————-

I skiftet etter Marie ble Søndre Skorkeberg taksert til 360 rd. Simen Dylterud hadde odelskrav i gården, og kom nå frem med dette. Han påsto at da hans farfar Karl Aslaksen hadde bodd på gården i bortimot 50 år, og brukt den som sin egen eiendom i 19 år, var han åseteberettiget. Han tilbød Johannes Jensen som en minnelig ordning at han skulle flytte fra gården innen førstkommende «faredag» mot at Simen betalte ham «hans utlagte penge» tilbake. Men Johannes mente at først fikk nå Simen legitimere sin løsningsrett og hevdet sin egen sønns rett til gården. Det ble til at Simen måtte gi seg. 

Etter å ha brukt den søndre halvparten av gården i 35 år fikk Johannes i 1790 også kjøpt Nordre Skorkeberg av Lars Aslaksen for 999 rd. Dette året kjøpte han dessuten Vestre Kolstad. Den solgte han igjen tre år senere. Ved sin død i 1797 eide altså Johannes Jensen hele Skorkeberg, som da ble taksert til 2250 rd. Formuen etter ham var netto 3224 rd. Sønnen Svend  (Vår mann) hadde jo overtatt Søndre Haver noen år tidligere, så Skorkeberg ble solgt ut av slekten.

——————————————————————————————————————————————————–

Haveråsen hører til den vestlige delen av den såkalte Åsmorenen. Litt nord for åsens høyeste punkt, 3,5 km. fra Drøbak, ligger Haver, 125 – 130 m.o.h.

Beliggenheten og navnet tyder på at gården er svært gammel, kanskje fra et av de første hundreårene etter Kristi fødsel. 

Allerede i 1660 ble Haver delt i et søndre og et nordre bruk. Nordre Haver er senere delt igjen.På Haver finnes et uvanlig stort antall gamle gravhauger og røyser, 7 på Søndre, 17 på Nordre og 2 på Østre. Det er også funnet redskaper av forskjellig slag i jorden.

Haver er fra gammelt av bondegods. På begynnelsen av 1600-tallet var bygselparten på brukerens hånd, men omkring midten av hundreåret var gården delt mellom andre bønder.Utover på 1600-tallet fikk imidlertid kronen en part i Haver. I 1726 ble kronens del solgt tilbake til brukeren på Froen.Både Oslo Hospital og Fattighuset i Christiania satt med deler av gårdene fra slutten av 1600-tallet og til midten av 1800-tallet.

Den første bruker som er kjent er Didrik på Haver. Han er nevnt i august 1357, da han var vitne i en eiendomsak.

—————————————————————————————————————————————————

Anne Marie Hansdatter, datter av Hans Jensen på Kolstad var født i 1758. Ca år 1780 testamenterte Svend Paulsen og hustru kirsti Jakobsdatter Søndre Haver til Anne Marie, da de var barnløse. 

I 1782 giftet hun seg med Svend Johannessen Skorkeberg, og de overtok Haver. Kristen Paulsen Søndre Kinn tok riktignok Haver på odel, men dette var nok bare et påskudd til å gjøre en god forretning, idet han skjøtet gården tilbake til Svend Johannessen umiddelbart etterpå (1789) med 200 rd fortjeneste. Svend og Anne Marie hadde8 barn, hvorav Seline ble gift med Samuel Larsen Solberg. Seline og Samuel er som sagt foreldrene til Johanne Sofie Knapmyren.

Svend Haver var en fremtredende mann i bygda, medlem av sognestyret og prestens medhjelper.

Nå var det slik at Johannes Jensen Kolstad, altså far til Svend og Hans Jensen Kolstad, far til Anne Marie var brødre. Seline og Samuel var altså søskenbarn.

Og dermed er ringen sluttet og vi er tilbake på Solberg i Ås. (Vik, Gårdshistorie fra Ås)

Gården Solberg er langt yngre enn navnet Solberg. Den må skrive seg fra kristen sagatid (1050-1350), og er en ordinær «rud»-gård. Den var i utgangspunktet langt mindre enn den ble etter Svartedauen. Solberg inntok nemlig store områder fra to ødegårder.

Fra 1698 til 1820 var gården delt i to. Begge hadde hus på samme tunet. På 1800-tallet ble gårdene oppstykket og fordelt på 15 bruksnumre, dels gårdsbruk, dels skogparseller. I perioden 1896-1941 ble 8 boligparseller utskilt, og i årene 1946-64 er hele 93 boligparseller blitt til på det gamle Solbergs grunn. I 1964 omfattet Solberg 117 bruksnumre. Gården er blitt en del av tettbebyggelsen rundt Ski, selv om den ligger i Ås kommune.

Det er interessant å vite at Brynhild Nilsen, f. ca 1668, var gift med Anne, datter av Sebjørn Åsmundsen To. Sebjørn var som kjent far til Åsmund Sebjørnsen Østensjø, og gift med Guro Olsdatter. Via to veier, og til to av Solberggårdene kom altså forfedrene til Johanne Sofie.

———————————————————————————————————————————————————-

Vi tar med en historie om Anne Sebjørnsdatter og Brynhild Nilsen:

De satt med gården under den store nordiske krig og led stor skade, både av svenskene i 1716 og av norske og tyske hjelpetropper. Til kommisjonen av 1719 sendte Brynhild inn en seddel hvor tapene var notert. Til svenskene gikk først 10 daler til brannskatt, mot at de lovte å ikke brenne ned gården. Dernest et stykke slakt for 6 rdl, 1/2 tn havre, en blakk hest, to tn havre, og høy og halm som svenskene tok på gården, alt i alt 31 rdl. Av «våre» tropper led han også mye. 40 mann og 2 hester «lå hos meg fra søndag morgen til onsdag morgen», en ridesadel, 3 havresekker, et lass høy som våre folk tok til Melby, og ett til Haugbru – og enda stor skade ved gjennommarsjen «som gu schall Wære vor Vidne dertill» – alt i alt 23 rdl. I løpet av 1720-årene var han nok kommet på fote igjen.

Han eide gården som da ble taksert til 230 rdl.

————————————————————————————————————————————————————

Johanne Sofie Samuelsdatter vokste opp på Vestre Solberg. Gården ble etterhvert stort sett slått sammen med Østre Solberg, men deler av gården ble overtatt av kommunen etter et skjøte fra 1896, hvor daværende eier Magnus Olsen solgte gården til daværende Nordby kommune. I de første årene ble husene brukt som «Nordby Fattiggård»

———————————————————————————————————————————————————–

Johanne Sofie ble kjent med Even Engebretsen mens hun tjenestegjorde på gården Børsumsrud. Den var da i familien Zwilgmeyers eie. Even tjenestegjorde på Skoftestad. Avstanden mellom disse gårdene var ikke spesielt stor, og det var ofte samlinger av ungdom til alvor og fest, slik at det var rimelig lett å treffe jevnaldrende.

Det har lenge vært hevdet at Johanne må ha giftet seg «nedover», da Even skulle komme fra enklere kår.

Når vi ser tilbake på Johannes forfedre og mødre, var de nok av de betydeligere i bygda. Det er derfor ikke umulig at tjenesteforholdet på Børsumsrud var kommet i stand gjennom bekjentskaper. På den annen side er det ingenting som tyder på at forfedrene og mødrene var fra, eller hadde aner i byborgerskapet, som jo Zwilgmeyers var fra.

Når det gjelder Evens bakgrunn, har den jo som kjent vært vanskeligere å få tak på, inntil jeg kom over bygdebok for Kråkstad. Jeg mener å ha funnet forfedrene og formødrene hans også, selv om  det finnes huller, særlig når det gjelder hva hans far Engebret Evensen gjorde. Det finnes bare få opptegnelser, så mye må bygge på indisier.

———————————————————————————————————————————————————–

Evens bakgrunn var i utgangspunktet ikke så ulik Johannes skulle det vise seg. Dessverre var han så «uheldig» å være sønn av ellevte barn av en gårdbruker i Kråkstad, så da så.

Det finnes også mye å spekulere om vedr. kjøpet av Knapmyra, som jeg skal komme tilbake til. Men først skal vi gå tilbake til tiden før året 1700. Vi befinner oss på gården Sør-Bjørke i Kråkstad herred.

Kildene her er gårdshistorie for Kråkstad. Den er fra 1929, og mye mer kortfattet enn de to foregående bygdebøkene. Bygdebok/Gårdshistorie fra Kråkstad er «utgitt av en komite».

Sør-Bjørke hørte til Hallvardkirken i Oslo, og var kommet i dens eie før 1396. 

I 1595 gikk inntektene av gården til å lønne lesemesteren i Odense, tidligere skoleholder i Christiania. Gården ble antakelig solgt eller pantsatt til private i 1660-årene.

———————————————————————————————————————————————————-

I 1700 fikk brukeren Even Jonson skjøte på gården. Han døde i 1725, og det ble holdt skifte mellom enken Berte Povelsdatter og parets fire barn. Skiftet viser at den avdøde var en holden mann: Gårdens takst var 250 rdl, løsøre 193 rdl, ingen gjeld. Enken erklærte at «formedels den tillid hun næret til sin sønn Povel Evensen og hans hustru»(Mari Gundersdatter Gustvedt) aktet straks å overlate gården til ham og ta føderåd. Etter Povels død i 1741, giftet Mari Gundersdatter seg på nytt. Povel og Mari hadde fire sønner. Nest eldste er «vår mann». Han overtok gården Ambjørnrud i 1755.

———————————————————————————————————————————————————-

Vi forflytter oss dit.

Ambjørnrudnavnet er kjent tilbake til 1329 under navnet Anbionnarud. Gården har stort sett vært selveiergods, bortsett fra en liten landsskyld til Hobøl prestebol. fra 1665 til 1697 hadde gården to eiere.

I 1755 solgte Siver Larsen gården til svigersønnen Even Povelsen Bjørke (Hadde bodd på Skaug en tid, kalles derfor også Skaug) for  600 rdl. Even var da gift med Thore, datter av Siver. Even var gift tre ganger, og hans tredje kone er mor til Engebret Evensen.

Samtidig med salget oppretter Siver og kona Maren Andersdatter flerfødingskontrakt med kjøperen. De forbeholder seg god jord til å så  3 tn. korn hvert år, høy og halmfor, samt havn til 4 kuer og 4 sauer, hus til seg, sine dyr og sin avling. Kjøperen skal så og høste føderådsfolkets jorder, røkte deres dyr osv. Dette var en vanlig form for føderåd på den tiden. 

Da Siver døde i 1762, og Maren i 1768, protesterte svigersønnen Jacob Svendsen Skaug, som var gift med eldste datter Mari, mot salget til Even Povelsen, da han mente at HAN hadde odelsretten. Even måtte betale ham 500 rdl i odelspenger. Dessuten fikk Jacob rett til – avgiftsfritt – å bruke et engstykke som tilhørte Ambjørnrud, i 20 år, så gården ble temmelig dyr for Even.

I 1775 ble Even gift med Anne Jørgensdatter Grønstvedt. De hadde seks barn sammen, men tilsammen hadde Even 14 barn i sine tre ekteskap. Han døde i 1806, og opplevde altså heller ikke han å se sitt barnebarn Even Engebretsen Knapmyren.

———————————————————————————————————————————————————

Engebret Evensen var født i 1788.

Hva Engebret gjorde etter at han flyttet hjemmefra er usikkert. Det som er sikkert er at han giftet seg med Johanne Pålsdatter, datter av Pål Kristensen Skjellerud. Sannsynligvis bodde de på en plass under gården Moer i Kroer sogn i Ås, i allefall er Even Engebretsens fødested oppgitt til Moer i Kroer i kirkeboken hvor dåpen er innført. Faddere var da folk både fra Moer og fra gården Bjørnestad som er den sydligste i Ås. Engebret drev også litt som smed.

Det er også nevnt i gårdshistorie fra Ås, under beskrivelsen av Knapmyra at han en tid forpaktet Korsegården i Ås. Dette har jeg foreløpig ikke fått bekreftet. 

Det er også sannsynlig at Johanne og Engebret hadde en sønn ved navn Hans Kornelius. Han var veivokter og født i 1822, bosatt på plassen Høyungen under Nøstvedt i Ås fra midten av 1850-årene.

Merk at både far og sønn giftet seg med en Johanne, så dette navnet har vært meget vanlig i familien tydeligvis.

Før vi går videre med Knapmyrsfolket, skal vi titte litt på bakgrunnen til Johanne Pålsdatter Evensen.

Da må vi forflytte oss til gården Øvre Tomter i Frogn til året 1727, da Pål Jonsen Heer (Kjøpte Heer i 1722 – ukjent herkomst) giftet seg med enken på Øvre Tomter, Ingeborg Syversdatter, som hadde sittet med gården siden 1716. Hun var enke fra 1718. Disse hadde imidlertid ingen barn, og da Ingborg døde, giftet han seg på nytt med Inge Kristoffersdatter fra Øvre Røer på Nesodden.

I 1727 fikk Paul skjøte av stesønnen Lars Heer (Byttet disse to gård ?), samtodelsretten, og etter hustruens død fikk han også kjøpt resten av skylda av de andre arvingene. Han ble en holden mann, som nok også drev gården godt. 

——————————————————————————————————————————————————-

Ved skiftet etter Ingeborg var besetningen 2 hester, 11 kuer, 5 kviger,   3 tyrer, 11 sauer med 9 lam, 1 purke og 1 galte. Gården ble taksert til  400 rd. Boet forøvrig var meget rikholdig, med mye sølv og tinn. Bygningene var stort sett meget godt vedlikeholdt, kun mindre reparasjoner var nødvendig.

Tomter var fortsatt dragongård, og Ingeborgs bo måtte ut med halvparten av dragonens årslønn, som var på 7 rd. Det var også en obligasjon i gården, men da Paul var «svag», utsatte man skiftet «indtil Gud hjelper ham til den helbred at han selv kan svare dertil». Begravelsesomkostningene ble satt til 20 rd, men Paul mente at 18 kunne greie seg. Paul ble nok frisk igjen, fordi han fortsatte gårdsdriften til sin død i 1745.

——————————————————————————————————————————————————

Paul og Inge fikk 2 døtre, hvorav bare den eldste vokste opp. Det var Karen.

En kort tid etter Pauls død, drev Inge gården alene, før den i 1754 ble forpaktet bort. 

Karen Paulsdatter var imidlertid blitt gift med Kirsten Karlsen (Opphav ukjent) . I 1756 fikk han skjøte på gården.

Etter å ha drevet Øvre Tomter i nesten 35 år, makeskiftet Kristen gården i 1790 med brukeren på Skjellerud. De flyttet da dit. Kristen ga 600 rd for Skjellerud, mens Simen Rasmussen Skjellerud måtte ut med 1070 rd. Det viste seg senere at Kristen hadde betydelig gjeld, så det var nok dårlig økonomi som tvang ham til dette byttet.

Skjellerud ligger på vestsiden av veien Frogn kirke-Nesodden, snaut    2 km fra kirken, og 85 m.o.h. Bortsett fra en åpning mot øst er gården stort sett omgitt av skog på alle kanter. Skjellerud ble ryddet i tidlig kristen tid, og gitt til Hovedøy kloster i 1305/6, eller 1361/62. I 1532 gikk den over til kronen, men ble solgt ved krongodssalget i 1727. Første kjente bruker er Nils på Skjellerud som betalte skatt til Akershus i 1557.

Karen og Kristen hadde fire barn, Paul (Vår mann) var den eldste.

————————————————————————————————————————————————-

Allerede 1795 overdro Kristen gården til Paul for 899 rd + livøre. Tredjeparten av beløpet betalte Paul kontant, den andre tredjeparten var dekning for farens gjeld, og de siste 300 rd skulle han betale sine søsken etter foreldrenes død. For å greie overtakelsen måtte Paul sette seg i betydelig gjeld, og dette ble til slutt for tungt. i 1810 solgte han Skjellerud til kaptein Hans Angell på Belsjø (NB: Samme gården som Hans Borp satt på 200 år tidligere), og sluttet en treårs forpaktningskontrakt om Nordre Furu. Da denne utløp, flyttet han til Tokerud.

————————————————————————————————————————————————-

Paul var gift med Kristine Jensdatter, og hadde bl.a. en datter som de kalte Johanne. Hun giftet seg senere med Engebret Evensen fra Ambjørnrud/Moer.

Plassen Knapmyra har ikke lenger eget matrikkelnr., men er en del av Skoftestad

Dermed er vi kommet til Even og Johanne Sofie. 

—————————————————————————————————————————————————-

Hvordan de kom til å eie Knapmyren er det ikke lett å få øye på. Vi må legge inn endel forutsetninger for å få dette til å gå ihop. Det første er at Johanne Sofie kom fra en ganske så velkjent familie i Follo. Det andre er at Engebret Evensen jo også kom fra relativt gode kår. Han hadde dessuten forpaktet Korsegården, som var en svært sentral gård i Ås, bl.a. i og med at den også inneholdt vertshus. For meg blir det relativt utenkelig at to tjenestefolk skulle ha råd til å kjøpe bruket for   500 spd, eller å komme i posisjon til kjøpet uten at de hadde solide støttespillere på begge kanter. Det kan naturligvis ha vært folket på Børsumsrud og Skoftestad hvor de tjente, og jeg vil anta at disse spilte en ikke ubetydelig rolle.

Nå var det også slik at Knappmyren ble utskilt som eget bruk i 1847. Johanne og Even kjøpte bruket i 1848. Det er ukjent om det var et helt år etter utskillelsen. Det finnes ingen opplysninger om hvorfor det ble utskilt, eller om andre bodde der før dem. Det er derfor nærliggende å tro at det ble utskilt nettopp med sikte på de to. Eldste datter Johanne Severine ble født i 1848 – «måtte» de gifte seg ? Her spiller naturligvis de nøyaktige datoer en stor rolle. Foreløpig har jeg ikke lett etter disse.

—————————————————————————————————————————————————–

Knapmyren ble utskilt fra gården Kantebakke, som sagt i 1847. Kantebakke var tidligere utskilt fra Skoftestad, så her er sammenhengen klar. 

De hadde aldri hest i Knapmyra iflg. gårdshistorie for Ås, men 2-3 storfe og sau.

Som kjent hadde Johanne og Even 8 barn. En var muligens dødfødt, (tvilling – født og død samme år), en annen ble bare et år gammel. Jeg vil tro at forholdene var rimelig trange, selv om Even drev som smed i tillegg til gårdsdriften, noe han for såvidt hadde etter sin far. Johan Laurits var nest yngste barn. Den yngste var Hulda, gift med Bernt Fredrik Baltzersen – så der har vi det navnet.

Da Even døde i 1897, ble gården solgt. Hvor det ble av Johanne Sofie, eller om hun var død tidligere har jeg ikke funnet ut ennå. Kanskje hun ble med Samuel Anton til Drøbak, hvor han etterhvert arbeidet som lærer ?

Knapmyra ble innlemmet i Skoftestad igjen i 1918. Det står fortsatt hus på eiendommen. Deler av det nåværende bolighuset er originalt. Noe påbygg mot vest. Huset virker godt vedlikeholdt. Utleid i 1996. En mindre del av uthuset er bevart.