Kilde: Facebookside Historien om Norge/Morten Dehli

Stortingsbygget står midt på Karl Johan, men det ser ikke ut som andre parlamenter i Europa. Det er lavt i uttrykket, avrundet i formen og nesten beskjedent. Den rolige fasaden sier lite om hvor mye slit, krangel og usikkerhet som lå bak. For da Norge fikk grunnloven i 1814, hadde vi et parlament – men ikke et sted å samle det. Politikerne jobbet i leide saler rundt i Christiania, blant annet på Katedralskolen og i Gamle Logen, rom som aldri var ment å være et fast hjem for nasjonalforsamlingen. Det var som om landet hadde fått stemmen sin, men ikke funnet et sted å bruke den.

Å bygge et eget parlamentshus ble en sak som aldri kom i mål. Forslag kom og gikk. Noen ville legge det på Akershus festning. Andre ville ha det lenger ned mot havna. Noen ønsket et stort bygg med høy søylefront. Andre mente at et ungt land burde holde seg unna overdådig arkitektur. Argumentene var så mange at nesten alt som ble foreslått, ble skutt ned av noen.

Midt på 1850-tallet tok man endelig et tydeligere steg. I 1856 ble det utlyst en arkitektkonkurranse, den første åpne og anonyme i Norge. Utkastet Vaterpas i nygotisk stil, tegnet av H.E. Schirmer og Wilhelm von Hanno, vant først. Men så kom Emil Victor Langlet fra Sverige inn fra sidelinjen med sitt forslag, levert for sent fordi han hadde vært i Italia. Utkastet hans vakte så mye interesse at saken ble åpnet igjen, og etter flere runder med diskusjon vedtok Stortinget i 1860 at det var Langlets prosjekt som skulle bygges.

Forslaget hans var roligere enn mange av de andre, men samtidig tydelig i én ting: han la stortingssalen som en halvsirkel ut mot Karl Johans gate. I stedet for å gjemme makten innerst i bygget, lå den synlig vendt mot byen. Det gjorde planen hans uvanlig, og det var en av grunnene til at den skilte seg ut.

Byggingen startet i 1861. Det var ingen polert prosess. Christiania var en by i vekst, med trange gater, hestetransport og blanding av trehus og mur. Arbeiderne slet med murstein som kunne sprekke i kulda, og tegl som kom med båt fra teglverk måtte sorteres og tilpasses på stedet. Mye ble justert underveis. Men stein for stein tok huset form, og 5. mars 1866 ble Stortingsbygningen tatt i bruk. Den lignet ikke andre parlamenter i Europa, et forholdsvis lite bygg, men med tydelig særpreg.

Løvene på trappa er en av de mest kjente detaljene. De ble tegnet og modellert av billedhugger Christopher Borch, men hugget ut i granittblokker fra Grefsen av to straffanger fra Akershus festning: Gulbrand Eriksen Mørstad og en mann som bare er kjent som Sivert. De jobbet under Borchs veiledning, men det er deres arbeid folk går forbi hver dag. Løvene ble satt på plass samtidig som bygget sto ferdig, og de har siden blitt et symbol på Stortinget i seg selv – Løvebakken har fått navn etter dem.

Så kommer 7. juni 1905. Inne i den halvsirkelformede salen sitter representantene tettere enn vanlig. Utenfor har folk samlet seg på Eidsvolls plass for å høre utfallet. Når vedtaket om å oppløse unionen med Sverige blir lest opp, er det et av de øyeblikkene bygget for alltid vil forbindes med. Det er her, i dette rommet, Norge formelt tar steget ut som selvstendig stat.

Okkupasjonen i 1940 endrer alt. 9. april tar tyske soldater Stortingsbygningen. I fem år er Stortinget satt ut av spill, og huset brukes av både den tyske okkupasjonsmakten og senere Quislings NS-regjering. Eidsvollsgalleriet blir kontor for rikskommissær Terboven. Det er den skarpeste kontrasten bygget har opplevd: fra symbol på norsk selvstyre til kontor for dem som prøver å rive det ned.

Etter krigen må bygget tas tilbake i praksis, ikke bare i jussen. Det blir malt, ryddet, reparert og tatt i bruk igjen av et fritt Storting. Veggene er de samme, men stemningen er en annen. Huset går inn i en ny periode, nå som ramme for gjenreisning og oppbygging av velferdsstaten.

Siden da har Stortingsbygget vært en fast del av byens rytme. På Eidsvolls plass foran huset har folk stått i kulde og varme, med bannere, faner, krav og håp. Skoleklasser har blitt stilt opp på trappa for klassebilder mellom løvene. Inne har generasjoner av representanter gått opp og ned de samme trappene, gjennom de samme korridorene, inn i den samme salen. Noen dager tas det avgjørelser som endrer kursen for landet. De fleste dager er det vanlig politisk arbeid som knapt blir lagt merke til utenfor huset.

Stortingsbygget har endret seg lite i hovedtrekk siden 1866. Gul tegl, buede fasader, den runde salen og løvene på trappa er fortsatt de samme, selv om sikkerhet, teknikk og bruk har blitt oppdatert i flere omganger.

Så neste gang du går forbi stortinget, kanskje du ser det med litt mer historiske øyne.