På 1200-tallet, i Håkon Håkonssons rike, var sjøen selve bindevevet i Norge. Der dagens E6 går på asfalt og broer, gikk datidens ferdselsårer på vann. Havet, fjordene og elvene var veiene – åpne, farlige, men uunnværlige. Uten dem ville landet vært et lappeteppe av bygder uten kontakt.

Fjellene delte landet. Skogene lukket seg som vegger. Myrer, elver og snø gjorde landveier nesten ubrukelige store deler av året. Derfor var det sjøen som bar både folk, varer og makt. En ferd fra Bergen til Trondheim tok vanligvis 7–10 dager i god vind, men kunne ta tre uker i motvær. Til Viken var det gjerne 10–14 dagers ferd. Dette var ingen tilfeldige reiser, men del av et velorganisert system.

Kysten fungerte som Norges hovedpulsåre – et sammenhengende transportnett fra Skagerrak til Finnmark. Langs leia lå handelsplasser, gårder, gjestgiverier og naturlige havner med navn som fortsatt ligger på kartet: Avaldsnes, Moster, Bergen, Trondheim, Bodin. Hver bukt var en havn, hver øy et stoppested. Skipene seilte i le av land så langt som mulig – “den indre leia” – og brukte øyrekkene som skjold mot uværet.

Skipene var bygd for nettopp dette. Byrdinger og knarrer, brede skip med plass til last og mannskap, ble brukt til handel og transport. Leidangsskipene, lange og slanke, var kongens stolthet – raske og styrbare, men også brukbare som fraktskip i fredstid. De ble bygget av eik, med klinkbygde bord og seil av hamp eller ull, og kunne ta både varer, soldater, hester og mat. Et leidangsskip kunne dekke over 150 kilometer på én dag i gunstig vind.

Langs disse sjøveiene gikk alt som holdt landet i gang. Tørrfisk fra Nordland, smør og huder fra Trøndelag, korn fra Danmark, jern fra innlandet, og kongens brev og budskap. Når Håkon Håkonsson sendte sine menn ut, gikk reisen alltid sjøveien så langt det var mulig. Brev ble fraktet med sjøfolk, handelsmenn eller kurerer, og kongens menn kunne kreve skyss langs kysten. Det fantes ingen statlig postgang ennå, men et uformelt system der ansvar og lojalitet holdt hjulene i gang.

På land var alt tregere. Rideveier og kløvstier gikk mellom gårder, kirker og setre – smale stier som hester og folk delte. Mellom Viken og Nidaros brukte man den gamle kongeveien over Dovrefjell, men reisen tok uker, og været bestemte alt. Det var ikke veier i moderne forstand, men tråkk i terrenget, vedlikeholdt av bønder og bygdefolk.

For kongens menn fantes skyssplikt – en ordning der bønder måtte stille hest og fører for reisende med kongebrev. Det var en tidlig form for offentlig transport. Gårdene lå som ledd i et nettverk, der hver hadde ansvar for et stykke vei. En mann kunne ri fra gård til gård og bytte hest underveis, og slik ble kongens budskap faktisk i stand til å krysse landet.

Om vinteren endret alt seg. Da ble isen en del av veinettet. Elver, innsjøer og fjorder frøs, og sleder kunne gli der man om sommeren måtte kjempe seg frem. Mange ventet med lange reiser til vinteren, fordi sledeføre gjorde ferdselen raskere og tryggere.

Dette systemet – med sjøen som hovedåre, elvene som sideveier og skyssplikten på land – gjorde Norge styrbart. Det var primitivt, men det virket. Det knyttet sammen et langstrakt rike med spredte bygder, og det var slik kongens makt nådde frem til de ytterste fjordene.